Utviklingen i dansk forsvar - et norsk syn

For dansk forsvar er det et meget godt utgangs­punkt at disse prosessene har ført frem til en svært bred politisk enighet om prioritering og innretning av den danske militærmakten i de kommende 5 år. At det danske forsvar budsjettmessig samtidig styrkes med 600 millioner danske kroner årlig må også ses som positivt. I tillegg til et forsvarsbudsjett på 22,8 milliarder i året er det for forliksperioden også opprettet en sikker­hetspulje på 500 millioner som eventuelt kan benyttes til å finansiere beskyttelsesmateriell og tiltak for dansk personell i inter­nasjonale opera­sjoner.I det etterfølgende vil jeg først skissere noen hovedtrekk i utviklingen av dansk og norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Deretter vil jeg, med utgangs­punkt i det nylig fattede forsvarsforliket, kommentere sikker­hets­poli­tisk innretning, økonomisk grunnlag og strukturutvikling, herunder prio­rite­ring av de danske forsvarsgrenene (værn).  

 

Status

Etter den kalde krigen har de nordiske lands forsvar stått overfor relativt like utfordringer som for eksempel reduserte budsjetter, en fortsatt akselere­rende teknologisk fordyrelse og krav om økt deltakelse i internasjonal kri­sehåndtering. NATO-landene Danmark og Norge har imidlertid til dels valgt ulike strategiske tilnærminger til den endrede sikkerhetspolitiske situa­sjo­nen. Innretningen av de to lands forsvarsorganisasjoner har også utviklet seg forskjellig.

Sett med norske øyne var det imponerende hvor raskt Danmark gikk fra å være fotnoteland i NATO under den kalde krigen til å utvikle en meget aktiv internasjonal profil i sin sikker­hetspoli­tikk. Med oppløsningen av Warszawa-pakten ble den konvensjonelle militære trusselen mot Danmark vurdert til å ha falt bort og dette muliggjorde at det tradisjonelle nasjonale territorial- og mobiliseringsforsvaret tidlig kunne bygges ned. Danmarks strategiske suve­renitet ble ansett tilstrekkelig sikret gjennom NATOs artikkel 5-forpliktelser om kollektivt forsvar.  Med det danske folks nei til deltakelse i EUs sikker­hets- og forsvarspolitikk er NATO blitt det sentrale forum for solidarisk og forpliktende militært samarbeid. De transatlantiske relasjonene synes å ha vært tillagt særlig vekt, for eksempel ved at USA fikk tillatelse til å oppgradere radarstasjonen i Thule på Grønland.

I stedet for å ta ut en stor fredsdividende og bli forsvarsmessig marginali­sert, valgte Danmark i sin nye geopolitiske posisjon å militarisere sin uten­riks­politikk. Forsvaret fikk ikke forvitre, men ble i stedet tidlig transformert til aktiv bruk for å fremme danske internasjonale interesser. Militærmakten utviklet seg etter hvert til en solid leverandør av helstøpte kapasiteter, be­man­net og utrustet for umiddelbart å kunne samvirke profesjonelt i inter­na­sjo­nale operasjoner. De siste 10-15 år har Danmark tatt inter­na­sjonalt ansvar og dermed fått innflytelse og prestisje hos sine allianse­partnere, ikke minst ved å stille kvalitative landstyrkebidrag til høyintensitets­operasjoner. Dansk militær aktivisme synliggjøres i dag ved den meget profesjonelle og svært respektable innsatsen danske styrker utviser i fremste linje i Helmand-provinsen. De belastninger og tap danske enheter her tar som del av ISAF–styrken, blir lagt merke til i NATO. Den alliansesolidariteten Danmark utviser i Afgha­nistan har gitt landet en høy stjerne, ikke minst i de anglosaksiske dele­ne av NATO.

Danmarks aktive militærstrategi har virket godt realpolitisk forankret og transformasjonen av den danske militærmakten er gjennomført med kraft og konsekvens. Like målrettet og konsistent fremstår neppe nedbyggingen av det norske territorialforsvaret og Norges deltakelse i internasjonal krise­hånd­tering.

Den strategiske verdien av norsk territorium ble raskt redusert etter den kalde krigen. For Norge var det imidlertid fortsatt usikkerhet knyttet til ut­vik­lingen i Russland og det ble viktig å holde noe av de allierte staters opp­merk­­somhet mot områdene i nord ved like. I mange sammenhenger var Norge oppfattet som den siste kald kriger på vestlig side. På 1990-tallet ble dermed Danmark og Norge ofte stående svært langt fra hverandre i spørsmål om NATOs utvikling og strategi.

Tidlig på 2000-tallet lansert den norske forsvarsminister Kristin Krohn Devold fra partiet Høyre den såkalte Nordsjøstrategien. Denne strategien lå på mange måter nær opp til dansk forsvars- og sikkerhetspolitisk tenkning. Norge skulle etablere sterke militære bånd til de viktigste allierte (USA, Storbritannia, Tyskland, Danmark og Nederland). Samtidig skulle det legges betydelig mer vekt på deltakelse i internasjonal krisehåndtering. Store nedskjæringer av de norske hæravdelingene førte imidlertid til at denne internasjonale satsingen i mindre grad lot seg gjennomføre. Hovedmålset­ningen med Nordsjøstrategien var å sikre fortsatt alliert interesse for Norge. Responsen fra NATO-partnere ble imidlertid ikke helt som forventet.

Stoltenberg-regjeringen representerte en ny tyngdepunktjustering i norsk sikkerhetspolitikk etter 2005. For denne rødgrønne regjeringen var Nord­om­rå­dene et satsingsområde. Med den nye sikkerhetspolitiske dynamikk i disse områdene, vil norske interesser raskt kunne bli utfordret. Overvåkning, suverenitetshevdelse og militær tilstedeværelse er derfor høyt prioriterte oppgaver for norsk forsvar. Militært har Norge gjort seg svært allianse­avhen­gig og må forventes å bli en fortsatt pådriver for å bringe mer av NATOs oppmerksomhet tilbake til Alliansens atlantiske kjerneområde. I forkant av det pågående arbeidet med å utarbeide nytt strategisk konsept for NATO er et mer generelt nærområdeinitiativ lansert. Hensikten er blant annet å mot­vir­ke at nye generasjoner etter hvert ikke ser relevansen av og har tillitt til en allianse som primært driver krevende utenlandsoperasjoner under fjerne himmelstrøk (In area, or in trouble). I spørsmålet om NATOs geografiske prio­riteringer, vil Norges fokus på Nordområdene kunne harmonere med en eventuell økt oppmerksomhet om Alliansens nærområder. Med blant annet tiltagende russiske stormaktsambisjoner vil økt NATO-tilstedeværelse i Nord-Atlanteren/Østersjøen også kunne være i andre regionale staters interesse.

Norge støtter imidlertid også NATOs utenlandsoperasjoner ved vide­refø­ring av en styrke på ca. 500 soldater i Afghanistan, herunder to Operational Mentor and Liaison Team (OMLT) og periodevis stilles også et betydelig norsk spesialstyrkebidrag til disposisjon for ISAF. I tillegg er utvidet nordisk forsvarssamarbeid blitt lansert som et norsk satsingsområde. At tange bud­sjet­ter allerede hadde ført den norske og svenske forsvarssjefen sammen om å utrede mulig militær samarbeidssynergi, passet for øvrig bra med dette politiske initiativet.

 

Sikkerhetspolitisk innretning

Jeg leser Forsvarsforlig 2010-14 som en klar videreføring av hovedlinjene i dansk sikkerhetspolitikk, med en fortsatt prioritet til å bruke militærappa­ra­tet som et verktøy for en aktivistisk dansk utenrikspolitikk. De tiltak som foreslås synes primært å skulle avhjelpe de strukturelle svakhetene som er avdekket etter forrige forlik, for derved å sikre dansk forsvar den nødvendige stabilitet til å kunne fortsette i utpekt retning. Internasjonale operasjoner forutsettes fortsatt å skulle være dimensjonerende for utvikling av Danmarks militærmakt.

Likevel behandler også de danske dokumentene avveiningene mellom For­svarets nasjonale og internasjonale oppgaver. Av de nasjonale oppgavene fremstår særlig overvåkning og suverenitetshevdelse i Arktis/Nord-Atlanteren som forsterkede og delvis nye utfordringer for dansk forsvar. Med omtrent 25% av verdens petroleumsreserver lokalisert til Polhavet ligger det her til rette for en konkurranse om fordeling av og tilgang til disse ressursene. Konturene av en tiltakende stormaktsoppmerksomhet mot Nordområdene er allerede tydelige. Et kappløp i Polhavet mellom stormakter som USA, Russ­land og Canada og med småstater som Danmark og Norge er allerede i gang. Større EU-land som Tyskland, Storbritannia og Frankrike er også sterkt invol­verte interessenter i nord. Norge er mer eksponert enn Grønland/Danmark i forhold til antatte petroleumsressursene i nordlige farvann, ferdselsledene inn i Polhavet og naboskapet til Russland. Selv etter bilaterale forhandlinger siden 1970-tallet har Norge fortsatt uavklarte grenselinjer med Russland i Barentshavet. De norsk-russiske forbindelsene er generelt gode, men vi ser i dag et klart mer selvhevdende Russland med en strategisk doktrine som åpner for bruk av militærmakt i grensekonflikter. Eventuell anvendelse av russisk militærmakt er nok i denne sammenheng mer myntet på tidligere Sovjetrepublikker som Georgia og Ukraina enn på nordiske NATO-land.

Utviklingen stiller imidlertid generelt økende krav til overvåkning og suverenitetshevdelse for de stater som har territorielle rettigheter i Nordom­rådene. For å holde kontroll i farvannene omkring Grønnland og i Polhavet, vil Danmark sikkert kunne dra nytte av det nære samarbeidet med USA ved Thulebasen. Noen av oppgavene i nord må imidlertid hvert land også kunne løse på egen hånd. I Nordområdene er det heller ikke nødvendigvis sikkert at danske eller norske nasjonale interesser vil være helt sammenfallende med våre tradisjonelle alliertes. Danmark opplevde det i forhold til Canada i dis­putten om Hans Ø. Norge har sett noe tilsvarende i spørsmålet om status til havområdene rundt Svalbard, hvor særlig Storbritannia har bestridt de nor­ske posisjonene.

I Forsvarsforliget sies det konkret at det skal etableres en fellesoperativ Arktisk kommando og at en dansk arktisk innsatsstyrke skal forberedes av eksis­terende kapasiteter i Forsvaret. I både Forsvarskommisjonens rapport og i forliksteksten ligger det klart under at evnen til å operere i det nordat­lantiske området bør styrkes. Imidlertid kan jeg ikke finne at det settes av særlig mye nye ressurser til dette formål. For meg synes foreløpig ikke de danske forsvarsoppgavene i nord klart adressert og at mye av utfordringene skyves over til fremtidig forskning og fortsatte utredninger.

 

Økonomi

I realtermer ligger det danske forsvarsbudsjettet på bare drøyt 2/3 av det norske.

Når Danmark likevel får mye militærmakt ut av de tildelte midlene har det vært av stor betydning at Folketinget har vist vilje og evne til å følge opp de danske forsvarsforlikene med nødvendige bevilgninger. Stabile ramme­faktorer er vesentlig når det skal drives militær strukturutvikling. I Norge har vi gjennom lengre tid erfart at Stortinget har vedtatt forsvarsstrukturer som det i ettertid har vist seg umulig å finansiere når skiftende regjeringer har måttet gjøre opp sine budsjetter. Resultatet har blitt både feilinvesteringer og ubalanserte forsvarsstrukturer. I forbindelse med fremleggelsen av Forsvar­studien 07 fikk forsvarssjef Sverre Diesen gjennomslag for at Forsvaret må få kompensert for forsvarssektorens spesielle prisstigning ut over den gene­rel­le prisstigningen - den såkalte teknologiske fordyrelsen. Dette er lagt inn i Forsvarets langtidsplan for perioden 2009-2012 og ble ivaretatt i det norske forsvarsbudsjettet for 2009. Følger det politiske miljø opp dette bevilgnings­nivået, vil Forsvaret på sikt kunne få en struktur i økonomisk balanse.

Et forsvarsbudsjett som kompenserer for den generelle prisstingingen, men ikke for den teknologiske fordyrelse, vil føre til stadige struktur­reduk­sjoner. I Danmark er det tydeligvis stor bevissthet om disse mekanismene og ved hvert forsvarsforlik foretas det rasjonelle prioriteringer om hvilke struk­tur­elementer som skal tas ut eller reduseres. Prinsipielt virker det riktig å set­te kvalitetskrav som sikrer at de gjenværende kapasiteter blir mer robuste og målrettet mot fremtidige oppgaver.

At det forsvinner stadig flere kapasiteter ut av den danske for­svar­strukturen gjør den stadig mindre i stand til å stå på rene nasjonale ben. Ved aktivt å knytte seg nært til strategiske allierte som USA og Storbritannia har imidlertid Danmark motvirket denne svakheten. NATOs gjen­sidige sikker­hetsgarantier må forutsettes å muliggjøre at slik militære integrasjonen kan føres langt, fordi allierte styrker med tilstrekkelig grad av sannsynlighet vil være tilgjengelig ved behov. For Danmark som med stor sann­synlighet kan avskrive at landet alene må håndtere større krenkelser av sitt territorium med militærmakt, synes kapasitetsspesialiserings­tankegan­gen meget rele­vant. Danske kolleger gir også klart uttrykk for at de får stort faglig utbytte og militær effekt av å drive trening, øvelser og operasjoner i nært samvirke med de ledende militærmaktene i NATO.

For land som i større grad vil kunne bli konfrontert med territorielle utfor­dringer på egen hånd, trekker avveiningene i retning av å beholde mer balan­serte nasjonale forsvarsstrukturer med en viss evne til også å operere selv­stendig. På dette området er det klare geopolitiske og strategiske forskjeller mellom Danmark og Norge.

Å redusere størrelsen på et strukturelement er en utfordring fordi små lands forsvar fort konfronteres med at en kommer ned på det som er ele­mentets kritiske masse. Kritisk masse er det minste antall enheter eller plattformer av en kapasitet som må til for å kunne vedlikeholde materiell og kompetanse. Nås denne grensen for kostnadsnivå per enhet er aktiviteten ikke lenger funksjonsdyktig og det vil ikke være kosteffektivt å beholde det aktuelle strukturelementet. Forsvarssamarbeidet mellom Sverige, Finland og Norge –Nordic Supportive Defence Structures (NORDSUP) – er primært ini­tiert fra militær side nettopp for møte den påtrengende kritisk masse proble­matikken. Målsetningen er at deltakerlandene ved å samarbeide tettere bå­de skal kunne opprettholde utsatte strukturelementer som de ikke vil kunne vedlikeholde hver for seg, samt fremskaffe nye kapasiteter som det ikke vil være mulig å prioritere eller finansiere rent nasjonalt. Det registres at nordisk forsvarssamarbeid i Forsvarsforliget bare omtales i samband med FN-opera­sjoner, hvilket tyder på at Danmark primært satser på å håndtere sine kritisk masse utfordringer ved en enda tettere allianseintegrasjon i NATO.

Forsvarsstruktur

Forholdet mellom forsvarsgrenene (værnene) er klart forskjellig i den danske og den norske forsvarstrukturen. Danmark har gitt Hæren førsteprioritet i og med at det i stor grad er landstyrker som har vært etterspurt for interna­sjo­nale operasjoner. De to blå forsvarsgrenene som primært har hatt sine ho­ved­oppgaver i danske nærområder har kommet noe mer i bakgrunnen. I Norge har særlig Sjøforsvaret og Kystvakten fått tilført mye nytt materiell de senere år. Den norske hær har blitt svært liten, men det er nå bred politisk enighet om at Hæren må styrkes. Beslutning er tatt om at den nasjonale brigadekompetansen skal beholdes og gjenoppbygningen av Brigaden i Nord-Norge som en operativ enhet er i full gang. Likevel vil den danske hæren væ­re ca 40% større enn den norske.

 

Hæren

Den danske hæren har vært hardt kjørt i internasjonal operasjoner og Forsvarsforliget legger opp til at det nå skal skapes en bedre balanse i for­svars­grenen. Beinharde økonomiske prioriteringer fører imidlertid til at det også ved dette forsvarsforliket forsvinner landkapasiteter som luft- og pan­servern, samt at feltartillerihaubitsen M109 går ut av de danske oppset­ningene. Jeg registrerer at Chef Hærens Operative Kommando, generalmajor Niels H. Bundsgaard, ved siden av stridsvogner ønsker å prioriterer tung ild­støt­te til internasjonale operasjoner i det videre planarbeid.

Også i Norge har den selvdrevende haubitsen M109 nådd sin tekniske le­vealder og vi har vært gjennom diskusjonen om feltartilleri er en nødvendig komponent i fremtidige hærformasjoner. I og med at det nå satses på å gjenoppbygge Brigaden i Nord-Norge til fullverdig internasjonal standard vil feltartilleriet bli videreført i Norge. Anskaffelse av ny haubitser er ett av Hærens høyest prioriterte materiellprosjekter. Et samarbeid er innledet med Sveige med sikte på at begge land skal anskaffe 24 stykk ARCHER haubitser fra BAE Systems Bofors, med levering fra 20011. Dette artilleriprosjektet er det mest konkrete og lengst fremskredene prosjektet i det forsterkede nordiske forsvarssamarbeidet (NORSUP). Målsetningen er å oppnå stor grad av systemlikhet mellom de to lands artillerioppsetninger for derigjennom å kunne spare inn på en felles støttestruktur.

 

Flyvevåbnet

Det er positivt at det også er bred politisk enighet om at Danmark også i fremtiden skal ha en kampflykapasitet til løsning av både nasjonale og internasjonale oppgaver. Forsvarsforliget gir imidlertid ikke noe svar på kjernespørsmålet om hvordan denne kapasiteten skal finansieres.

 

 

Hjemmeværnet

I forbindelse med Forsvarsforliget var det debatt i Danmark om den fremtidige innretning og organisasjon av Hjemmeværnet. Planen er at det nå skal gjennomføres en tilpassing av Hjemmeværnets organisasjon og en effektivisering av lokale struktur i forhold til Hæren. Bemanning av oppset­ningene skal imidlertid fortsatt være basert på frivillighet. I Norge er Heime­vernet en integrert del av det militære forsvar og den ordinære kommando­strukturen og er også tillagt territorielt ansvar. I tillegg til de frivillige har Heimevernsstrukturen på 45 000 mann blitt tilført nyutdannede mannskaper med 6 eller 12 måneders førstegangstjeneste. Våre to lands HV-organisa­sjoner har lenge hatt et nært samarbeid, så de vil sikker kunne trekke på hverandres erfaringer.

 

Avslutning

Som småstat har Danmark lykkes godt i å markere seg som en troverdig militær operatør i internasjonal krisehåndtering. Hvordan fortsatt prioritering av det aktive internasjonale engasjementet vil påvirke Danmarks evne til å ivareta sine regionale interesser og forpliktelser, synes jeg imidlertid ikke Forsvarsforlig 2010-2014 gir noe fullgodt svar på. Både Danmark og Norge har gjort seg svært avhengige av NATO. At USA høsten 2006 forlot Keflavik på Island var et klart signal om at USA nå har helt andre strategiske fokus enn det nordatlantiske. Det betyr at statene i regionen må ta et større ansvar for den sikkerhetspolitiske stabiliteten i sine nærområder. Danmark og Norge samarbeider allerede om luftoperasjoner over Island. En visjon for våre to lands forsvar kan jo være at vi om noen år kan gjøre dette med JSF kampfly.

 

PDF med originaludgaven af Militært Tidskrift hvor denne artikel er fra:

militaert_tidsskrift_138.aargang_nr.3_2009.pdf

Litteraturliste

Del:



Der er i øjeblikket ingen kommende arrangementer.

Næste arrangement er under udarbejdelse, og vil blive lagt op hurtigst muligt.