Utvikling av en norsk fellesoperativ doktrine

Innledning
Spørsmålet om vi har brukfor en eksplisitt formulert nasjonal doktrine erblitt stillet
i alle land som har startet arbeidet med doktrineutvikling. I et lite NATO-land deles
offiserskorpset hurtig inn i to leirer; de som ikke ser behovet fordi vi har NATOs
doktriner og de som ønsker nasjonale doktriner for å supplere NATOs doktriner.
Ikke overraskende tilhører jeg den siste kategorien, og formålet med denne artikkel
er å argumentere for dette standpunkt. To kriterier må imidlertid oppfylles hvis et
slikt arbeide skal være meningsfullt: (i) Den nasjonale doktrinen må være i
overensstemmelse med det begrepsapparat og de prinsipper som brakes innenfor
alliansen; og (ii) den nasjonale doktrinen må si noe mere relatert til den nasjonale
virksomheten enn det som fremkommer i NATO-dokumentene. Utfordringen for
doktrinetilhengerne er å overbevise den politiske og militære ledelse av Forsvaret
om hvorfor pkt (ii) er viktig og hva dette ‘mere’ konkret består av. Jeg vil gjennom
noen eksempler vise hva vi i Norge legger i dette 4 mere ’, men først til doktrinebegrepet.

Foto: Forsvaret.dk

Bagrunn for doktrinearbeidet
Det har i 1990-årene blitt en ‘mote’ å utvikle doktriner, både hos våre allierte og
innenfor NATO-alliansen. Denne ‘motebølge’ har også truffet Norge med full
styrke. Det er berettiget å spørre: Hvorfor har doktrinearbeidet kommet slik i fokus?
Men før det spørsmål kan besvares, må vi bli enige om hva vi legger i begrepet
doktrine. Dersom vi ikke har en rimelig feiles forståelse av hva en doktrine er, vil
vi heller ikke forstå det stilt spørsmål.
En defmisjon av doktrine vil være meget generell, men må ta utgangspunkt i
den betydning NATO legger i ordet:
Grunnleggende læresetninger for brak av militære styrker til støtte for [politiske]
målsettinger. De er retningsgivende, men kr ever vurderinger når de anvendes.
En doktrine er altså ikke noe annet enn det man underviser (‘doserer’); en lære
om adferd som man formidler til bestemte målgrupper gjennom et hierarki av

dokumenter, lærebøker og skreddersydde undervisningsopplegg m.m. Hvis
målgrappen er Forsvarets ansatte, skal doktrinen i prinsippet dekke hele Forsvarets
virksomhet på alle nivåer. I Norge er vi kommet til den erkjennelse at det ikke vil
være mulig å beskrive hele virksomheten i ett dokument. Det er derfor nødvendig
å etablere et dokumenthierarki som tar for seg forskjellige nivåer av virksomheten
(det strategiske, det operative og det taktiske) ogkanskje andre somutdyper enkelte
sentrale militære funksjoner. Det er imidlertid avgjørende viktig at det overordnede
dokument (hos oss: Den fellesoperative doktrinen) er retningsgivende eller styrende
for de andre dokumenter (dvs de grenvise doktrinedokumenter).
Det var tre konkrete forhold som gjorde det nødvendig å begynne arbeidet med
en fellesoperativ doktrine i Norge. Det første var utgivelsen av et lite dokument med
den lange tittelen Forsvarssjefensgrunnsyn fo r utvikling og bruk av norske militære
styrker i fred, krise og krig, sommeren 1995. Dokumentet kan oppfattes som
forsvarssjefens visjon om utvikling av fremtidens forsvar og skal, som han sier i
forordet, “antyde retninger i større grad enn å gi helt konkrete føringer”. Grunnsynet
slår imidlertid fast at fremtidens operasjonskonsept skal dreies i retning av
“manøverkrigføring” og “indirekte tilnærming”. Dette ansporet etter hvert en debatt
om hva man skulle forstå med ‘manøverkrigføring’ og ‘indirekte tilnærming’ generelt
og hva dette betød for Norge spesielt. Det andre konkrete forhold var utviklingen
av grenvise doktriner. Som en følge av de endrede sikkerhetspolitiske rammebetingelsene
og med de føringer som var gitt i Forsvarssjefens grunnsyn, begynte
de enkelte forsvarsgrener både å tolke hva de nye sikkerhetspolitiske realiteter betød
for dem, hvordan ‘manøverkrigføring’ og ‘indirekte tilnærming’ skulle forstås, og
hvordan dette påvirket deres eksisterende struktur. Det viste seg hurtig at disse arbeidene
forsterket den grenvise fokusering samtidig som de tolket de sikkerhets- og
forsvarspolitiske rammebetingelsene og det militærteoretiske grunnlaget på
forskjellige måter. Det siste forholdet er doktrinearbeidet i NATO somi 1990-årene
har skutt fart både når det gjelder fellesdokumenter og grenvise dokumenter.
Problemet med NATO-dokumentene var imidlertid at disse ofte representerte et
minste feiles multiplum, var primært deskriptive og derfor sa lite om de problemstillinger
som Forsvarssjefens Grunnsyn og de grenvise doktrinene hadde reist i Norge.
Samtidig var dette et viktig arbeid som Norge ønsket å delta aktivt i for å påvirke
utviklingen.
Blant annet som en følge av disse forhold ga Sentralstaben i Forsvarets
overkommando Stabsskolen i oppdrag å utarbeide Forsvarets fellesoperative
doktrine i august 1997. Ved stabsskolen ble der opprettet en gruppe bestående av
en offiser fra Hæren, en fra Luftforsvaret og en fra Sjøforsvaret som på ‘deltid’
skulle besørge dette arbeidet. Målsettingen er nå å ha ferdig et høringsutkast
sommeren 1999 med endelig utgivelse i begynnelsen av år 2000. Samtidig ble
endelig ferdigstillelsen av de grenvise dokumenter stanset i påvente av den
fellesoperative doktrinen. Målet på sikt er at disse i struktur og innhold skal bygges
opp som en naturlig forlengelse av den fellesoperative doktrinen.
Det finnes en mer gmnnleggende årsak til at både alliansen. og store og små
medlemsland har gått i gang med doktrineutvikling. Det er de store omveltningene
som skjedde i Europa for snart ti år siden med globale konsekvenser til følge. Et
gmnnleggende rasjonale for den allierte og nasjonale doktrineutvikling er å tilpasse
forsvarsmakten til en ny virkelighet. Hva er den nye virkelighet og hvordan skal
militærmakten anvendes innenfor de nye rammer?
 

Fra kald krig til kaotisk fred
For å illustrere hvor radikale endringene i rammebetingelsene for det norske
Forsvarets virksomhet egentlig er, vil jeg bruke en sammenligning mellom militærkunst
og legekunst.
Vi hadde under den kalde krigen et invasjonsforsvar som inngikk som ledd i en
overordnet alliert strategisk plan for å stanse og slå tilbake et livstmende sovjetisk
angrep mot Vest-Europa og USA. På legespråket betyr det at vi hadde stilt diagnosen
(‘den røde fare’) og utviklet verktøyer (dvs våpen- og sensorplattformer,
avdelinger, operative planer samt prosedyrer og taktikker) skreddersydd for å
håndtere denne ‘sykdom’ når eller hvis denbrøtut. Vårt nasjonale bidrag til en slik
operasjon var imidlertid enda snevrere - det begrenset seg til å ‘ stanse blødningen’
slik at allierte styrker kunne komme inn og, sammen med oss, slå overfallet tilbake.
Hva ligger det så i dette bildet?
Forsvarets struktur var balansert for å skape evne til å stanse et sovjetisk angrep
mot norsk territorium over land, sjø og gjennom luften, samt å legge forholdene til
rette for hurtig og massivt mottak av alliert hjelp. Den militære strategien og de
operative planene for å håndtere den diagnostiserte fare lå i store trekk fast, og hvis
disse ble endret eller justert skjedde det primært i alliert og ikke nasjonal regi. En
viktig konsekvens av dette var at rommet og behovet for nasjonal militær tenkning
i all hovedsak ble begrenset til taktikk, teknikk og prosedyrer. Overordnet militær
tenkning foregikk, i den grad den fant sted, i alliansen (hvor selvfølgelig også
norske offiserer deltok) og primært i USA. Strategien og de operative planene var
i store trekk defensive: Det gjaldt å holde terreng og påføre fiendens styrker så store
tap som mulig - på land, langs kysten og i luften. Dette var utgangspunktet for
utvikling av styrkestruktur, taktikk og prosedyrer samt for utdannelse, trening og
øvelser. Igjen i legeterminologien: Sykdommen var identifisert; det som gjensto var
å utvikle instrumentene for å håndtere og helbrede den hvis eller når den brøt ut.
Det var et økonomisk, organisatorisk og håndverksmessig problem - ikke
legevitenskapelig (les: militærteoretisk). Det vi hadde bruk for var en ‘balansert’
struktur til dette ene formål, utviklet innenfor gitte økonomiske rammer og betjent
av dyktige håndverkere. ‘Legen’ som hadde stilt diagnosen og som i siste ende ville
lede operasjonen, satt i USA!
Det skisserte scenario har ikke lenger gyldighet, men like lite som legen
awikler sin praksis når en livstmende sykdom er utryddet, like lite awikles
Forsvaret. Utfordringene står i kø, kanskje ikke like livstruende, men mere
uoverskuelige og komplekse. Det må være en doktrines oppgave både å skape et
begrepsapparat som er bedre i stand til å beskrive dagens virkelighet og som gir et
grunnlag for å håndtere det spekteret av utfordringer som Forsvaret står overfor i
dag og i fremtiden. Dette er utgangspunktet for det norske doktrinearbeidet.
 

Doktrinens oppbygning
Det første spørsmål vi måtte stille oss var hva doktrinen skulle inneholde, hvordan
den skulle bygges opp og hvem som skulle kvalitetssikre arbeidet. Etter et par
måneders brain storming og flittig lesing av andre lands doktriner ble det klart for
oss at vi måtte behandle grunnlaget eller rammefaktorene for Forsvarets virksomhet
før vi gikk igang med mere.operative forhold. Det eksisterte et gap mellom
Stortings- og regjeringsdokumenter, herunder forsvarskommisjoner og langtidsmeldinger
om Forsvarets virksomhet, på den ene side og militære dokumenter som
behandlet taktiske prosedyrer på den annen side, som måtte fylles på en pedagogisk
og informativ måte. Dette førte til en naturlig oppdeling av doktrinen i en del A med
fokus mot grunnlaget eller rammefaktorene og en del B med fokus på problemstillinger
knyttet til brak av militære styrker i forskjellige former for operasjoner.
Del A, Grunnlag
I juli forelå det et utkast 2 til del A, Grunnlag. Dette har senere vært gjenstand for
omfattende kommentering både fra ansatte og elever ved stabsskolen, medlemmer
i en uformell ekstern referansegrappe og utvalgte enkeltpersoner. Resultatet av
denne prosess blir en del A med følgende innhold:

- Introduksjon; hva er og hvilke formål har doktrinen, hvordan er denbygget
opp og hvordan er sammenhengen med andre doktrinedokumenter.
- Konflikt- og militærteoretisk grunnlag; voldens betydning i konflikter og
brak av strategiske virkemidler, med fokus på de militære (land-, luft- og
sjøstridskrefter) for å håndtere disse, samt prinsipper for planlegging, ledelse
og gjennomføring av militære operasjoner. Manøverteorien er sentral
i dette kapittel og oppfattes i prinsippet å dekke alle strategiske virkemidler
under krisehåndtering væpnet konflikt og krig, mens prinsippene for
manøverkrigføring fokuserer på de militære brakt i strid.
- Sikkerhets- og forsvarspolitisk grunnlag; politisk formulerte målsettinger,
rammer for og satsingsområder i norsk sikkerhetspolitikk og forsvarspolitikk,
herunder det norske forsvarskonseptet.
- Spekteret av militære operasjoner; beskrivelse av alle former for militære
operasjoner som norske styrker vil kunne stå overfor - i fred, krise, væpnet
konflikt og krig; i og utenfor Norge; alene og i en internasjonal eller
NATO ramme.
- Geografiske rammefaktorer; beskrivelse av topografiske og klimatiske
variasjoner, befolkning og bosetning, infrastruktur samt økonomi og
næring.
- Konsekvenser for Forsvaret; oppsummering og drøftelse av de faktorer
som er fremkommet i de foregående kapitler. Det vil være spesielt viktig
å drøfte hvordan sikkerhets- og forsvarspolitikken, spektret av militære
operasjoner og geografiske rammefaktorer påvirker eller modifiserer
anvendelsen av konflikt- og militærteorien i praksis.
% Under arbeidet med de enkelte kapitlene vil vi hele tiden forsøke å trekke ut
delkonklusjoner, både som en kontroll over om det vi skriver har relevans (kan vi
ikke trekke en konsekvens eller delkonklusjon av det vi skriver, behøver det
sannsynligvis ikke stå der), og for å bruke disse som grunnlag for drøftelsen i siste
kapittel.

Del B, Operasjoner
Siste kapittel vil danne utgangspunkt for del B, Operasjoner. På nåværende
tidspunkt er vi inne i en avklaringsfase med hensyn til oppbygging av denne del.
Det er derfor ikke mulig å si noe konkret om hva denne del vil inneholde.
Antydningsvis vil del B få følgende struktur:

- Introduksjon
- Militære funksjoner (utlede og beskrive)
- Drøfte funksjonene i lys av prinsipper for militære operasjoner (som er
utledet i del A)
- Beskrive kvalitativt forskjellige former for militære operasjoner (krigsoperasjoner,
fredsstøttende operasjoner, krisehåndtering, og andre)
- Grunnregler for planlegging og gjennomføring av militære operasjoner
- Operasjoner på land, til sjøs og i luften (hovedprinsipper, sentrale
begreper; utgangspunkt for de grenvise doktrinedokumenter)
- Krav til utdannelse, trening og øvelser.

Målsettingen med denne del vil være å gi relativt klare ‘føringer’ med hensyn
til behov for og prioriteringer av kapasiteter innenfor forskjellige militære
funksjoner, uten å knytte disse for sterkt til konkrete plattformer. Mens del A
kanskje primært har en pedagogisk funksjon - bidra til å skape et feiles militært
språk og en feiles plattform for militærfaglige drøftelser - så vil del B, i tillegg til
denne funksjon, også få konsekvenser for debatten om hvilken struktur og hvilke
konkrete kapasiteter, avdelinger og plattformer Forsvaret bør satse på i fremtiden.
Det betyr sannsynligvis at debatten om innholdet i del B både vil få et videre
omfang og bli hårdere. Håpet er imidlertid at del A skal legge grobunn for en s akli g
debatt om innholdet i B, men dette forutsetter også at detblir en logisk sammenheng
eller konsistens mellom del A og del B - det blir hovedutfordringen for doktrinegruppens
videre arbeide.
 

Fem grunner for et nasjonalt doktrinearbeid
Innledningsvis nevnte jeg at det kan være vanskelig å overbevise en stor del av
offiserskorpset om behovet for en nasjonal doktrineutvikling. For dem som
fremdeles ikke er overbevist, vil jeg kort trekke frem noen eksempler fra del A som
underbyggerbehovet for nasjonale doktriner. I doktrinegnippenved stabsskolen har
vi erkjent at saklige argumenter er nødvendige, men ikke tilstrekkelige for å skape
forståelsen for doktrineutvikling. Det er like mye tale om påvirkning. Under
arbeidet med del A har vi erfart at prosessen - det å trekke inn forskjellige miljøer
og utvalgte offiserer i forbindelse med drøftelser, orienteringer, undervisning og
seminarer - er meget viktig. Møter vi alt for sterke motforestillinger eller likegyldighet
(som forekommer, og ofte knyttet til enkeltpersoner) bruker vi manøverteoriens
prinsipper; vi går utenom og bruker den indirekte metode!
 

Konflikt- og militærteori
Det stilles ofte spørsmål om behovet for militærteori. Den berømte amerikanske
sjømilitære strateg Alfred T Mahan (1840-1914) fikk en gang høre fra sin
overordnede at sjøoffiserer ikke skal lese bøker, men seile. Denne typiske antiintellektuelle
holdningen går tilbake til den tiden man var offiser av guds nåde og
forestillingen om at den Gud gir embete, gir han også forstand. Allerede Scharnhorst
og Clausewitz måtte kjempe mot slike holdninger. En Leopold Schönberg von
Brenckenhoff ga i 1780 ut en liten bok, Paradoxa, grösentheils militärischen
Inhalts, som kom i flere opplag, og der hevder han at krig er et håndverk som må
erfares og at teoretisk utdannelse sannsynligvis er mere skadelig for de militære
dyder enn egnet til å fremme den militærfaglige kompetanse: “Filosofi opplyser
våre sinn og gjør oss til bedre mennesker, men til dårligere soldater”. Alle burde
vite at dette er vrøvl! Vi kan igjen bruke legekunsten som analogi. Den er meget
egnet for på samme tid som von Brenckenhoff awiste betydningen av militærteori,
kunne den franske filosofen Voltaire skrive at “krigskunsten er lik medisinen,
morderisk og grunnet på gjetninger”. Legekunsten er også en ‘erfaringsvitenskap’
hvor praksis viser om vi står overfor en dyktig eller mindre dyktig lege. Ikke desto
mindre er teoretisk utdannelse i dag en betydelig del av et legestudium.
I gammel kinesisk filosofi sammenligner man ofte krigskunsten med legekunsten.
Ifølge en gammel fortelling spurte en adelsmann i det gamle Kina engang
sin lege, som var et medlem av en familie bestående av medisinmenn, om hvem av
dem som var den dyktigste i kunsten. Legen som hadde et så godt rykte at hans navn
ble synonymt med legevitenskap i Kina, svarte:
Min eldste bror ser sykdommens ånd og fjerner den før den tar form, derfor
kommer ikke hans navn utenfor huset.
Min eldre bror helbreder sykdommen når den er i ferd med å biyte ut, derfor
kommer ikke hans navn utenfor nabolaget.
Hva meg angår, så punkterer jeg årer, foreskriver medisin og masserer huden,
derfor kommer mitt navn fra tid til annen ut og blir hørt blant adelsmennene
(Thomas Cleary, Sun Tzu: The Art o f War, Shambhala, Boston & London
1988; s 1).
Ingen fortelling griper bedre kjemen i krigskunsten enn denne. Legekunsten og
krigskunsten har flere paralleller: Jo mindre det er bruk for dem, desto bedre; begge
krever strategier for å håndtere disharmonier (dvs sykdommer eller kriser/ konflikter);
i begge er kunnskap om årsakene og ferdighet i håndverket nøkkelen til
løsningen. Spissformulert kan vi si at når staten er pasient, så er Forsvarets operative
sjefer medisinmenn!
Den gjengitte fortelling sier oss tre ting. For det første, at krigskunsten må ta
høyde for tre typer av scenarier - (1) kriser/krisehåndtering, (2) væpnede konflikter/
begrensede kriger og (3) mer omfattende/livstruende kriger. For det andre, at
militærmaktens rasjonale blir mer tydelig eller åpenbart for allmennheten jo mer
livstruende konflikten eller krigen blir. Dette burde være innlysende, men
fortellingen ‘forklarer’ samtidig hvorfor det er så vanskelig å forklare årsakssammenhengen
mellom maktdemonstrasjon eller ‘kanondiplomati’ på den ene side og
løsning av ‘diplomatiske’ kriser på den annen. Og for det tredje sier fortellingen at
den beste eller den klokeste strategi (henspiller på den ‘eldste bror’) er å forebygge
konflikter - å ‘angripe’ symptomene. Dette krever imidlertid betydelige kunnskaper
om forskjellige typer av konflikter, deres årsaker og hvordan de best lar seg
håndtere med de verktøyene vi har til rådighet. Kun konflikt- og militærteoretiske
studier kan gi oss denne kunnskap. Doktrinen skal gi offiserene et begrepsapparat
som gjør dem i stand til å tolke konflikt- og krigshistoriske studier slik at disse får
relevans for dagens problemstillinger.
 

Sikkerhetspolitisk grunnlag
Under den kalde krigen var øst-vest dimensjonen enerådende i norsk forsvars- og
sikkerhetspolitikk. Nord-syd dialogen fikk etter hvert en viss utenrikspolitisk
oppmerksomhet, men aldri sikkerhetspolitiske og enda mindre forsvarspolitiske
konsekvenser. Etter Sovjetunionens oppløsning er trusselen som vi hadde forberedt
oss på å møte i femti år tilsynelatende borte. Norge kan imidlertid ikke se bort fra
Russland. Vår geografiske beliggenhet i forhold til den store nabo i øst, gjør at østvest
dimensjonen alltidvilvæiQ et sentralt omdreiningspunkt i norsk sikkerhets- og
forsvarspolitikk. Russland har potensiale til å gjenoppstå som en sterk militærmakt
om 15 eller 50 år, men er i dag en ustabil, nærmest kaos-makt. Både Russlands
styrke og Russlands svakhet kan bli problematisk for Norge.
11990-årene har vi sett en ny sikkerhetspolitisk dimensjon vokse frem, knyttet
til oppblomstringen av kriser og militære konflikter i Europas utkant; Balkan, Nord-
Afrika, Midtøsten, Kaukasus, for å nevne noen. Flere av disse konfliktene gir og
kan gi bivirkninger i Europas sentram i form av flyktningestrømmer, miljøødeleggelse,
grenseoverskridende kriminalitet osv. Disse utgjør ikke noen direkte militær
trussel, men kan i verste fall destabilisere situasjonen i sentraleuropeiske land med
uante konsekvenser til følge. Det er denne sentrum-periferi dimensjonen som ligger
til grunn for de mange internasjonale militære operasjoner vi har sett i 1990-årene.
Og det er denne erkjennelse som har fått NATO til å dreie fokus bort fra Russland
mot fredsstøttende operasjoner eller såkalte ikke-artikkel 5 operasjoner. Ved å
samarbeide med Russland om håndtering av denne type konflikter er formålet, for
det første, å bygge opp tillit mellom øst og vest, og for det andre å forebygge at
denne type konflikter skal destabilisere Europa og det skjøre partnerskap mellom
NATO og Russland. Det at Forsvaret nå må forholde seg til to sikkerhetspolitiske
dimensjoner som begge har militære implikasjoner, skaper nye utfordringer både
til organisasjon og struktur. Dette er en viktig erkjennelse som en nasjonal doktrine
må forholde seg til.

Det norske forsvarskonseptet
Det norske forsvarskonseptet har i årtier hvilt på fire sentrale pilarer:
- Et nasjonalt balansert forsvar
- Alliert militært samvirke og intemasjonalt samarbeid
- Totalforsvar
- Vemeplikt

Hva betyr disse pilarer for Forsvarets virksomhet og utvikling i 1990-årene og
i det 21. århundre? Hvilke begrensninger ligger det i dem? Hvilke konsekvenser har
de for innføring av et manøverbasert operasjonskonsept? Skal vi kunne svare på
disse spørsmål, må vi drøfte pilarene hver for seg i lys av de utviklingstrekk vi ser
både på det politiske, allierte, teknologiske og militærteoretiske området. En slik
drøftelse underbygger en viktig erkjennelse, nemlig at ingen begreper eller
konsepter er statiske - de påvirkes hele tiden av ytre begivenheter, noen er vi selv
herre over, andre ikke. Derfor må ikke bare militærteorien hele tiden oppdateres,
men også den sikkerhetspolitiske og militærpolitiske tenkning. Et så omfattende
brudd mellom den kalde krigens tilstand og den kaotiske fredens tilstand som vi
gjennomlevde omkring 1990, gjør det derfor helt nødvendig å foreta denne eksersis,
og doktrineutvikling er et meget godt redskap til dette.
 

Geografiske særtrekk
Geografiske forhold har alltid påvirket militære operasjoner og legger ofte klare
premisser for hvilke kapasiteter og organisasjonsformer som er best egnet til å løse
pålagte oppgaver. I Norge er de topografiske og klimatiske variasjonene betydelige,
befolkning er liten i forhold til territoriet utstrekning og bosetning meget spredt,
infrastrukturen er meget variabel avhengig av hvor i landet manbefinner seg mens
økonomi og næring hviler på noen få og meget konjunkturavhengige og delvis
strategisk viktige råvarer. Norges geografiske plassering tilsier dessuten at landet
i forhold til det europeiske kontinent må betraktes som en øy. Disse særtrekk har
betydning for hvordan vi i Norge f eks vurderer verneplikten, stiller krav til
mobilitet og prioriterer oppgaver.
 

Bidrag til NATOs doktrinearbeid
Den kanskje viktigste effekten av et nasjonalt doktrinearbeide er utviklingen av et
miljø med militærfaglig kompetanse. Et slikt miljø er ikke kun avgjørende viktig for
å heve kunnskapsnivået innenfor offiserskorpset, men skaper samtidig forutsetningen
for å påvirke den doktrineutvikling som foregår innenfor NATO. Det er en
kjent sak at også en liten nasjon har stor grad av påvirkning i slike fora, forutsatt at
forslagene som fremlegges er godt forberedt og argumentene føres på en militærfaglig
kompetent måte. På denne måten vil vi altså kunne bidra til å påvirke alliert
doktrineutvikling i den retning vi ønsker. Det er i det hele tatt viktig å knytte
sammen den nasjonale og allierte doktrineutvikling for blant annet å sikre at der er
samsvar mellom NATOs og den nasjonale militære tenkning.
 

Av slutning
Jeg har i denne artikkelen forsøkt å løse to oppgaver. For det første har jeg forsøkt
å belyse hvordan vi i Norge har angrepet problemene knyttet til en nasjonal
doktrineutvikling, hvordan vi tenker oss et nasjonalt doktrinehierarki bygget opp
omkring en fellesoperativ doktrine, og hva en slik doktrine bør inneholde. For det
andre har jeg gjennom eksempler forsøkt å besvare det spørsmål som ble stilt
innledningsvis: Hvorfor har doktrinearbeidet kommet slik i fokus? Den generelle
argumentasjon som er fremført har betydning ikke bare for Norge, men for de fleste
små og mellomstore stater som var sterkt berørt av den kalde krigens rammebetingelser.
Andre land vil imidlertid legge vekten annerledes enn det vi gjør i Norge,
men nettopp derfor er den nasjonale doktrineutvikling viktig.

 

PDF med originaludgaven af Militært Tidskrift hvor denne artikel er fra:

militaert_tidskrift_127_aargang_nov.pdf

Litteraturliste

Del:



Der er i øjeblikket ingen kommende arrangementer.

Næste arrangement er under udarbejdelse, og vil blive lagt op hurtigst muligt.