Snigskytter

Gennem chefen for pansertroppernes befalingsmandsskoler,
Oberstløjtnant K. A. Krarup, er vi kommet i besiddelse af og har
opnået tilladelse til at offentliggøre manuskriptet til et »kåseri«,
som den norske hærs kavaleriinspektør, Oberst Kalbj. Spilhaug,
har holdt i Vernepliktige Offiserers Forening.
 

Indledning.

For jeg kommer inn på snikskytingen, v il jeg presisere folgende:
 
— Det eneste fienden tar hensyn til, eller bryr seg om, er ildkraften
fra våre våpen.
— Det norske folk betaler årlig over 1 m illiard kroner til sitt forsvar.
Det eneste virkelige utbytte vi har av denne store utbetaling er
ildkraft.
— Enhver stab (fra troppsstaben til Forsvarsstaben) har kun en oppgave,
nemlig å skaffe maksimum ildkraft mot fienden, på rette
sted og til rette tid.
 
Har vi gjort det som kan gjores for å omsette våre forsvarsutgifter
i maksimum ildkraft?
 
Etter at jeg, ved en tilfeldighet, i 1954 begynte å interessere meg for
»Snipervirksomheten« ble jeg klar over at vi i alle fall på et felt kan oke
ildkraften, nemlig ved en rasjonell og effektiv sniperutdannelse.
 

Historikk.

En eller annen form for snikskyting har eksistert så lenge menneskene
har kjempet med skytevåpen. Det være p il og bue eller ildvåpen.
Snikskytingen ble i hby grad praktisert av indianerne i gamle dager
og senere i den amerikanske frihetskrig. Snikskytingen ble hoyt utviklet
i Boerkrigen, hvor Boerne påforte engelskmennene store tap ved sin sikre
skyting, bevegeligliet og gode utnyttelse av lendet — både i angrep og
forsvar.
 
Vi kjenner alle snikskytingen i skyttergravene i forste verdenskrig.
 
Tyskerne og japanerne brukte på alle fronter og i alle faser av siste
verdenskrig snikskyttere som var spesielt utvalgt, utdannet og utstyrt for
jobben. Ofte kunne noen få snikskyttere ba avgjörende innflytelse på
stridens utfall.
 
Særlig i jungelkrigen ble snikskytingen utviklet til det fullkomne.
Hvis vi spor en pansermann, som deltok i invasjonen i Frankrike
eller Italia, hva som plaget ham mest, får vi som regel det svar at de
tyske pv-kanoner (88 mm) og snikskytterne var værst.
 
I slutten av krigen tok engelskmennene konsekvensen av dette og
reviderte sitt »Sniperprogram« og gikk over til å brake vel utdannede
snikskyttere.
 
Snikskyttere i de russiske geril jastyrker påförte tyskerne store tap,
både i forsvar og angrep. De spredte skrekk og bidrog meget til å bryte
ned den tyske moral.
 
I Koreakrigen brukte Nord-Koreanerne snikskyttere allerede under
den förste angrepsfase, og senere både i angrep, tilbaketrekning og forsvar.
Det er således ikke riktig at snikskyting kun passer i forsvar eller
stillingskrig. Denne påstand er en levning fra 1. verdenskrig hvor snikskytingen
ble höyt utviklet i skyttergravskrigen.
 
For å komme tilbake til Koreakrigen, så ble amerikanerne snart klar
over at den eneste måte å bekjempe fiendens snikskyttere på, var selv
å skaffe seg de beste snikskyttere.
 
Mangelen på snikskyttere var så prekær at de enkelte avdelingssjefer
etablerte egne »Sniper-schools« i eller bak frontlinjen.
Mangelen på instruktörer, utstyr og tid bevirket im idlertid at tiltaket
ikke kunne b li så effektivt som önskelig.
 
Definision.
 
En snikskytter skal kunne drepe en fiendtlig nökkelmann på avstander
fra 400— 1000 m uten selv å bli sett.
Snikskytterens jobb er å velge, bevege seg til, utbedre og innta en
stilling, hvorfra han kan oppnå maksimum observasjon av fienden, uten
selv å b li oppdaget.
Fra denne stilling skal han kunne drepe fiendtlig personell med et
eneste skudd.
Fiendtlige nökkelmenn er bl. a. snikskyttere, avdelingsledere, observatörer
og mannskap ved stöttevåpen.
Hvis slike mål unntagelsesvis ikke kan oppnås, skal han drepe enhver
 
fiendtlig soldat for å forstyrre fienden, ödelegge hans moral, hindre ham
i å bruke kritisk viktige terrengpunkter (OPer) og hindre fiendens bevegelser.
 
Krav til snikskytter.
 
En snikskytter er en mester på sitt område og må:
 
a) Være en ekspert i å utnytte lendet. Han må kunne forflytte seg
på en slik måte at han ikke oppdages selv av fiendetlige kikkerobservatörer.
Han må være en kunstner i å maskere seg så han
forsvinner i lendet.
b) Kunne ligge alene, time etter time, og vente på sitt offer. Han
må utstå a rtille riild , bombing, ficndtlige avdelinger som passerer
forbi, uten å få panikk og uten å skjelve på hånden.
c) Være ekspert i avstandsbedömmelse, vindavdrift og kjenne sitt
våpen t il bunds, samt fiendens våpen, oppsetninger og gradtegn.
d) Være fullt utdannet i orientering så han kan ta seg frem til h v ilket
som helst punkt som utpekes på kartet. Han må kunne tyde
flyfotografier.
e) Kunne grave seg ned uten å bli sett.
f) Kunne velge ut det rette liode t il å sette en drepende kule i med
förste skudd. Han skal med hvert skudd sette en ledende hjerne
hos fienden ut av spillet.
Han skal tvinge fienden til å stanse, söke dekning eller dö.
g) Ha en utmerket kondisjon og dyktig i meldetjeneste.
h) Være en fremragende skytter, som treffer målet med förste skudd,
og må kjenne alle tekniske finesser som brukes på skytebanen.
 
En snikskytter må kunne drepe med koldt blod. Han er storviltjegeren
på slagmarken som dreper med förste skudd.
Fra siste krig har vi eksempler på at snikskyttere i lange tider har
ventet på sitt offer fra en tretopp, halmstakk, komposthaug, ja endog i
dyrekadavre.
 
Resultatet skal være:
 
Fienden hörer et smell som en piskesnert, han ser et rundt huli i
stålhjelmen på en nökkelmanns hode, men hvorfra kulen kom, vet ingen.
Det skal være livsfarlig for fienden å vise sig med kikkert, kartmappe,
distinksjoner og andre tegn på at man er en nökkelmann.
 
Snikskytteren er storviltjegercn, eller reinjegeren som skyter bukkene
med de störste horn, men lar småbukker og simler passere i fred.
En snikskytter b iir ofte forvekslet med skarpskytter.
Etter m in mening er det stor forskjell på disse benevnelser.
En skarpskytter er en god skytter som treffer målet under fredelige
forhold på en skytebane — uten at det forlanges andre feltmessige egenskaper.
För i tiden kalte en gjeme den som greide fordringene til skyttermerket,
en skarpskytter. V i hadde betegnelser skarpskyttermerket (medaljen).
En snikskytter er, som för nevnt, en spesialist, som skal treffe sitt
mål på lang avstand med förste skudd — uten å bli oppdaget av fienden.
For å greie dette må han beherske en rekke feltmessige disipliner t ill
fullkommenhet foruten å være en fremragende skytter..
Så vidt jeg vet, har det vært en del uvilje mot benevnelsen »snikskytter
«, uvisst av hvilken grunn.
 
Kanskje betegnelsen »snikskytter« ikke er ridderlig nok. Etter min
mening dekker betegnelsen meget bra den jobb som utföres.
Moderne krig er nådeslos og har lite å gjöre med riddertidens kamper
med blanke sabler i skinnende rustninger med vaiende fjær.
 
Inndvendinger.
 
Det er særlig brukt 3 argumenter eller innvendinger mot snikskyttere:
a) Snikskyttere kan kun brukes i stillingskrig.
Denne teori skriver seg fra förste verdenskrig, hvor skyttergravskrigen
utviklet snikskytingen til det fullkom ne. Men som vi har
omtalt tidligere, viser historien at snikskytingen gjennom tidene
har været brukt både i angrep, forsvar og tilbaketrekning.
b) Masseilden gjör snikskytterne överflödige.
Under siste verdenskrig gikk det, etter sigende, gjennomsnittlig
med femtitusen skudd for hver drept soldat.
Masseilden har i virkeligheten liten virkning og er særdeles
uøkonomisk. Vi vil aldrig makte å produsere masseild over hele
vårt vidstrakte land.
Snikskytingen er langt med ökonomisk og mer effektiv. Det v il
være av avgjörende betydning for oss å ha skyttere som trejfer
det de sikter på.
Ildkraft er »kuler som treffer målet«.
 
c) Våre treningsprogrammer er bygget på siste krigs erfaringer og
kan ncppe gjöres bedre:
Snikskytterens normale hold er så langt og målet så lite at en
vanlig geværmann v il være virkningslös under disse forhold.
Vi har i dag ikke soldater som er övet og utstyrt for å greie denne
jobben.
Amerikanske militærcksperter sier i dag att det å sammenligne
en sniper-ekspert med en vanlig geværmann er det samme som
å sammenligne sjefen for Waldorf Astoria med kokken på en
liten og dårlig Quickbar.
 
Amerikanerne selv innrömmer at de ikke har noen virkelige snikskyttere
i dag.
Jeg påstår at det er det samme i Norge. Det kan um ulig være riktig
at vår snikskytterutdannelse er basert på siste krigers erfaringer. Jeg
viser i denne forbindelse til hva som er nævnt tidligere i historikken.
 
Utak av snikskyttere.
 
En samvittighetsfull og nöyaktig uttagning av snikskyttere er av
avgjörende betydning for et godt resultat.
Praktisk talt alle mann i en avdeling kan ved god instruksjon og
trening b li brukbare skyttere, men få har de egenskaper som kreves av
en snikskytter.
E r uttagningen dårlig og tilfeldig, b iir selv en god utdannelse av
liten verdi, ja nærmest bortkastet.
På grunn av vårt levesett m. v. skulle det være lettere å finne brukbare
skyttere i Norge enn i de fleste andre land.
V i bar vårt sivile skyttervesen, hvor mange er aktive medlemmer
för de avtjener sin verneplikt. V i har våre fje llfolk, jegere, orienteringslöpere,
idrettsmenn og skilöpere. Dette er karer som bar mange av de
egenskaper og ferdigheter som trenges av en snikskytter.
Allerede fra förste dag i rekruttskolen må en söke etter kandidater
som er egnet for snikskytterutdannelse.
Selve uttaket må ikke skje for tidlig, men etter inngående fysiske
og psykiske pröver, og den enkeltes egenskaper må vurderes grundig
over tilstrekkclig lang tid.
Synet må nöye pröves både natt og dag.
De psykiske pröver er like viktige som de fysiske. Soldatens lynne
og nerver må granskes nöye.
 
Av andre nödvendige egenskaper nevnes tålmodighet, initiativ og
energi.
Evnen til å kunne opptre alene og ta selvstendige avgjörelser, er
meget viktige egenskaper.
 
Utdannelse.
 
Som jeg för har nevnt, kreves det ganske andre ting av en snikskytter
enn av en vanlig geværmann.
En snikskytters mål er normalt så lite og avstanden så stor at en
vanlig geværmann v il være virkningslös.
Vi har i dag ikke soldater som er övet for å greie denne johhen.
Det er mange militærcksperter i Am erika og Storbritannia som mener
at den nåværende ordning med »Snipertjenesten« er svært lite tilfredsstillende,
ja nærmest bortkastet.
Det pekes særlig på:
 
a) Snipertjenesten må sentraliseres så utdannelsen h iir ensartet,
grundig og dertil av tilstrekkelig lengde.
Det må ikke overlatcs til en tilfeldig instruktör å utdanne snipere.
Instruktören må være en spesialist på sitt fag.
b) Snipere må ikke være fast organisert i lag og tropp sammen med
vanlige geværmenn, men stå direkte under kommando av kompani-
og bataljonsjcf.
c) Snipere må utdannes og organiseres allerede i fred ved vel utstyrete
sniperskoler som ledes av spesialister.
 
Det er for sent å organisere snipertjencsten etter krigsutbruddet.
Våre treningsprograinmer har 16 tim er for utdannelse av skarpskyttere.
Amerikanerne bruker 80 timer, men de mener at dette er altfor lite
— særlig fordi sniperne går inn i laget og er bundet av lagets utdannelse.
Det b iir således umuligt for disse å få den nödvendige »snipcrutdannelse«.
I engelske programmer fra 1943, bar denne tjeneste 143 timer.
Det hevdes av amerikanske fagfolk at den nåværende sniperutdannelse
aldrig tidligere bar skaffet brukbare snipere, og v il heller ikke greie
dette i fremtiden.
Worge er blant de land som ligger på toppen når det gjelder den
sivile skyteferdighet. Det gjeller bare å dra nytte av dette under soldatutdannelsen.
 
Våre soldater har som regel sans for å utnytte lendet til skjul og
dekning.
Som för nevnt, må vi la utdannelsen foregå sentralt og på steder,
hvor det er god anledning til feltmessig skarpskyting. Ammunisjonsregulativet
må være rikelig.
Etter först å ha gjennomgått den grunnleggende soldatutdannelse
sammen med de övrige rekrutter, får snikskytterne den videregående utdannelse
på spesialskoler.
Denne utdannelse må minst være av 2 måneder — helst 3 måneders
varighet.
Snikskytterens liovedoppgave er
— drehe og
— observere,
 
og utdannelsen må bl. a. omfatte:
a) Utnyttelse av lendet, både under bevegelse og på stedet,
b) Kamuflasje (maskering).
c) Innredning af skytestillinger under forskjellige forhold. Alternative
stillinger.
d) Observasjon, målopdagelse.
e) Avstandsbedömmelse.
f) Våpenbehandling. Det legges stor vekt på at det kostbare utstyr
behandles med den störste omhu. B ruk av infrarödt utstyr.
g) Videregående skyteutdannelse både natt og dag.
Faste, bevegelige og oppdukkende mål, over kjente og ukjente
avstander.
Det må legges megen vekt på skytning under feltmessige forhold.
Slagmarkens larm og forstyrrelser må komme med i bildet.
h) Fysisk trening. Snikskytteren må trenes til å b li hard, töff og
utholdende.
i) Trening for nerver og vilje. Snikskytteren må oppdras til å kunne
opptre alene både natt og dag over lengere tid.
j ) Meldetjeneste, övelse i å beskrive det som ses.
k) Orientering, kartlesning, bruk av kompass og luftfotos.
l) Opplæ ring i å kunne bestemme fiendens våpen ved lije lp av lyd.
Undervisning i å kunne tilegne seg kunnskap om fiendens vaner,
taktikk, utstyr og organisasjon.
 
Det er av avgjörende betydning at samtlige övelser drives under alle
belysningsforhold.
I slutten av utdannelsen holdes det strenge prover, hvor elevene b iir
nöye testet i de forskjellige ferdigheter.
Det utdeles diplom er og merker som viser at bæreren er snikskytter.
Disse merker skal henge höyt, og bör også kunne bæres sivilt.
Det må være en ære å ha kvalifisert seg som snikskytter. Dette oppnås
ved å sette store krav.
Når utdannelsen er ferdig overfores elevene til de stående avdelinger
og fortsetter sin utdannelse som snikskyttere.
Deretter plasseres snikskytterne i mob avdelingene f. eks. 4— 6 stykker
i hvert bataljons- og kompanistab.
 
Snikskytternes bruk.
 
I dag er en mann pr lag utstyrt med gevær med kikkertsikte, flammedemper
og kinnpute (M ID).
A ll erfaring sier at en effektiv snikskytter ikke kan gå fast inn i lag
og opptre som vanlig geværmann.
En snikskytter kan ikke virke etter sin hensikt når han er bundet av
lagets bevegelser, eller ligger i stillin g og dekker en del av lagets ild sektor
på kort hold.
En snikskytter må ikke b li kommandert av en lagförer.
Snikskytterne bör stå under direkte kommando av bataljons- og
kompanisjef og få sitt oppdrag av denne.
Når oppdraget er gitt, löser snikskytterne dette på egen bånd, enkeltvis
eller parvis.
Snikskytterne er plassert på et så höyt plan for best m ulig å kunne
nyttes til sin opgave der hvor det er virkelig behov for den. Det er
bataljons- og kompanisjef som kjenner dette behov. En snikskytter må
ikke være med på å löse lagets oppgaver. Hans oppgaver er av en ganske
annen art.
Ta vekk »snipergeværene« fra de soldater som ikke bar fått en grundig
og tilstrekkelig snikskytterutdannelse. Disse geværer trenger nemlig
spesialbehandling og v il hindre en geværmann i å utföre sitt vanlige
gjöremål.
Den store lysstyrke i det moderne kikkertsikte gjör presisjonsskyting
m ulig i dårlig lys. De beste resultater oppnås ofte i grålysningen eller
om kvelden.
 
Månelyse netter egner seg godt for snikskyting. Infraröde stråler kan
også brakes.
Som vi för har nevnt, kan snikskytteren med stor fordel anvendes
under angrep. Han infiltrerer i fiendens avdelinger, plukker ut viktig
fiendelig personell og sprer död og redsel om seg.
1 forsvar plukker han ned fiendtlige nökkelmenn på langt hold og
bidrar meget til å styrke egne troppers moral.
Under tilbaketrekning, v il snikskyttere som etterlades i godt maskerte
stillinger kunne påföre fienden store tap ved å likvidere fiendtlige ledere.
En snikskytter befatter seg fortrinsvis med »storvilt«. Fiendens »masser
« överlåter han til egne »masser«.
Den bevegelige snikskytter arbeider hest alene.
Han strejfer om i et avgrenset område, overensstemmende med det
oppdrag han har fått. Han forfölger sitt bytte og legger det ned uten selv
å b li sett.
 
Stasjonære snikskyttere arbeider hest parvis. Den ene observerer mens
den andre dreper. De er tild elt en bestemt ildsektor og utstyres med k ik kert,
avstandsskisse, rapportskjema m. v. Hvis denne tjeneste drilles rik tig,
v il snikskytterne være en av E-offiserens beste kilder.
2 snikskyttere er nödvendige fordi:
 
— det er vanskelig å observere og sky te samtidig (finne mål og se
nedslag),
— observasjon i lengre tid er anstrengende og det er nödvendig med
avlösning,
—- stasjonær snikskyting krever stor tålmodighet og ventetiden b iir
ofte lang. Nervepakjenningen kan bli for stor for en mann alene.
 
Snikskyttere som PV.
 
En britisk sersjantmajor som tjenestegjorde i en stridsvognseskadron
under invasjonen i Frankrike, fortalte meg at hans eskadron mistet 6
vognkommandörer, drept av tyske snikskyttere, under ett angrep.
Med andre ord, 1/ 3 av stridsvognene var satt ut av kamp.
En stridsvogn med »skalkede luker« kan kun ledes over korte strekninger
i lett og oversiktelig terreng.
Vognkommandören »tropp- og esk-sjef) må opp for å lede sin vogn
eller avdeling.
Det er innlysende at kalde, vel maskerte snikskyttere v il kunne b li
en alvorlig hindring for fiendtlige panseravdelinger. Hva skal en gjöre
med en snikskytter som ligger i våre dalsider og plukker ned fiendtlige
nökkelmenn på lang avstand, uten å b li sett. Han kan hverken bekjempes
med atomvåpen, artilleri eller masseild.
 
Atomkrigen.
 
Enkelte vil kanskje innvende at det ikke er på sin plass å tale om
snikskyting i vår atomalder. Jeg mener tvert i mot.
Snikskyttcren v il ha sin store og viktige oppgave sålenge våre soldater
er utstyrt med håndvåpen.
Atom krigen tvinger våre avdelinger til å opptre i mindre og mindre
enheter med store luker mellom disse.
Snikskytterne vil være gode å ty til for å dekke disse luker, foruten
alle de andre oppgaver som er særegne for snikskytterne.
 
Sluttbemærkninger.
 
Det norske lende er som skapt for snikskyting. Det er lett å finne
skjul og lett å skifte stilling i vårt vekslende lende.
Vi klager over at bevilgningene til forsvaret er for små. Vi synes alle
vi får for lite til virkelige forsvarstiltak. Når pengene er små, må i alle
fa il det vi har nyttes fu llt ut.
Innledningsvis var vi vel enige om at det vi i virkeligheten skal få
igjen for utgiftene til forsvaret er
ILDKRAFT.
 
Har vi da gjort alt som kan gjöres for å omsette pengene i ildkraft.
Jeg mener nei. Det er mye nier virkningsfullt å treffe fienden m idt i
pannebrasken enn å skrive form fullente tjenesteskriv.
En höyt utviklet og vel planlagt snikskyttervirksomhet v il öke vår
ild kraft og dermed vår kampkraft enormt.
Det koster det samme å utdanne en soldat, enten han utdannes som
alm innelig soldat eller snikskytter. Snikskyttergeværene har vi, så det er
i virkeligheten kun å gå i gang.
 
Det må b li et intim t samarbeide med de sivile skytterlag. Disse bör
legge opp sin trening og sine konkurranscr mer i retning av snikskyting.
Jeg har liittil vesentlig behandlet snikskyting i våre felt (lokalvern)-
avdelinger. Snikskyting bör også etter min mening helt ut innföres i
Heimevemet, med sin spredte og individuelle tjeneste.
 
De beste skyttere finner vi ofte lier, og HV-karene er rolige og sindige
og har nettopp de egenskaper som kreves av denne tjeneste.
Det v il ikke være hyggeligt for en fienden å trenge inn i et HV-område
som har 4— 6 velutdannede snikskyttere.
Det v il heller ikke være lystelig å angripe en flyplass, fra luften eller
bakken, hvis 20— 30 snikskyttere slår ring om denne.
Jeg mener at den sjef som innforte en fullstendig snikskyttertjeneste,
slik at hele Hæren var gjennomsyret av snikskyting, v il sette spor etter
seg i forsvaret som sent eller aldri v il glemmes.
Men betingelsen er at denne tjeneste organiseres fullt ut.
Det nytter ikke med halve foranstaltninger.
 
Kalb. Spilhaug.
 
Når vi har været glade for at kunne bringe Oberst Spilhaugs causeri
i Militært Tidsskrift, er det naturligvis, fordi vi mener, at det — omend
ikke i sin helhed så dog i mange af de fremsatte betragtninger — har
bud også til det danske forsvar og da særlig til hær og h jemmeværn.
Der hentydes flere steder til Norges særligt gode vilkår for uddannelse
og anvendelse af snigskytter, men Danmarks muligheder i så henseende
er heller ikke ringe (terrainsports- og skytteforeninger, hjemmeværn
etc.)
 
Særlig opmærksomhed må den omtalte anvendelse i panserværnet
og på atomkamppladsen vække. Mange af hærens folk har en uklar fornemmelse
af, at trods det meget der sker, står vi alligevel på en måde i
stampe. Vort panserværnsproblem er ikke løst, og vi må ikke få atomvåben.
I denne forbindelse har ikke alene snigskytterne men også gode
skarpskytter interesse. Vort dilemma løses naturligvis ikke alene ved at
uddanne snigskytter og skarpskytter, men disse vil dog være en stor hjælp
og stive moralen af ved at give os en fornemmelse af dog at gøre noget.
Schiveizerne har nylig indført et enhedsgevær og er meget stolte af
at være de første, der gør dette. Det synes at ligge inden for vore muligheders
grænse at følge efter. A lle infanterister kan ikke gøres til skarpskytter
endsige snigskytter. Samtlige landets skydelærere ville forene sig
om at hævde det umulige heri. Men det er på den anden side utåleligt,
at en mand, der kunne være en god skytte, som måske e r en god skytte,
ikke altid udnyttes som sådan. Det burde være sådan, at alle, der har evner
for det, får både uddannelse og et våben, hvormed han kan ramme. Så
mange som muligt af vore soldater bør gøres til krigere, der tager
aktivt del i kampen; som kan pille kampvognskommandører ned og i
infiltrerende patruljer sætte atomskytsets betjeningsmandskab ud af spil
og gøre meget andet godt.
V i må ikke blive apatiske. Kan vi ikke gøre andet, kan vi i hvert fald
ruste os til at følge devisen: »DON’T SIT. — HIT! «
 
Red.
 
PDF med originaludgaven hvor denne artikel er fra: PDF icon argang_1961_-_v4.pdf

 

Litteraturliste

Del: