Olje og gass i Sentral-Asia og Kaukasus

Den historiske bakgrunn for ny aktualitet

Historisk er det et viktig sammenfall omkring 1990 mellom Sovjetunionens sammenbrudd og Golfkrisen. Iraks innmarsj i Kuwait viste verdensøko­nomiens og ikke minst USAs sårbarhet overfor oljeforsyningene fra Golfen. Selv om Golfen bare står for en begrenset andel av USAs oljeimport, blir oljeprisen i verdens­mar­kedet bestemt av samspillet mellom Irak, Iran, Kuwait og Saudi-Arabia. Siden 1970 er verdensøkonomien, og ikke minst USA, flere ganger blitt rammet av plutselige hopp i oljeprisen i forbindelse med politiske kriser i Midt-Østen, siste gang etter Iraks okkupasjon av Kuwait i 1990.

Foto: Forsvaret.dk

Den kaspiske regions og Sentral-Asias internasjonale betydning ligger i kombinasjonen av store reserver av olje og gass og en beliggenhet mellom Iran, Kina og Russland. Etter Sovjetunionens oppløsning i 1991 har særlig USA søkt å styrke sin innflytelse i regionen. Motivasjonen er dels geopolitisk og strategisk, å hindre iransk, kinesisk eller russisk innflytelse, dels økonomisk, å sikre amerikansk oljeindustri en ledende posisjon i utnyttelsen av de antatt store reservene av olje og gass. USAs iherdige forsøk på å knytte regionen til Tyrkia og Middelhavet ved nye rørledninger er i det vesentlige politisk og strategisk motivert.[1] Prosjektets økonomi er tvilsom. USAs mot­spil­lere i Kaukasus og Sentral-Asia er på lengre sikt Iran og Russ­land, som begge har konkurrerende økonomiske og politiske interesser.

Det samtidige sammenbrudd av Sovjetunionen og fremveksten av nye stater i Kaukasus og Sentral-Asia, områder med antatt betydelige reserver av olje og gass, åpnet nye perspektiver for USA. Russlands tilbaketog fra regionen skapte et politisk, militært og økonomisk tomrom som bare USA hadde ressurser til å fylle.

Åpningen i Kaukasus og Sentral-Asia passet godt inn i USAs energi­stra­tegi. Etter gjentatte, halvhjertede forsøk på å redusere sin avhengighet av importert olje, ble USAs oljestrategi på 1980-tallet lagt om til å sikre forsyninger til verdensmarkedet fra flere kilder og til stabile priser. Fremfor selvforsyning av olje ble siktemålet å spre forsyningsrisikoen og stabilisere prisene. Dette førte til en aktivistisk oljestrategi overfor resten av verden, for å fremme leting etter og utvinning av olje, fortrinnsvis med deltakelse av amerikanske oljeselskap.

Betydningen av olje og gass

Ved utgangen av 2001 var de påviste oljereservene i Aserbajdsjan, Kasakhstan, Turkmenistan og Usbekistan ca. 2,3 milliarder tonn, eller 1,5 prosent av verdens samlede reserver. De samme landenes påviste reserver av naturgass var 7 420 000 milliarder kubikkmeter, eller 5 prosent av tallet for verden. Disse anslagene må anses som forsiktige. Trolig vil mer leting med moderne metoder kunne føre til en betydelig oppjustering av reservene av olje og gass. Hittil har letingen etter olje i Aserbajdsjan gitt skuffende re­sul­tater. Funnene har for det meste vært gass. I Kasakhstan har letingen etter olje vært mer vellykket. Sammenlignet med Iran og Russland har Kaspi­havet og Sentral-Asia beskjedne reserveanslag og en lav utvinning. Forskjel­len ligger i kostnader, som ikke går frem av tallene for reserver og utvinning. Russland har forholdsvis høye og trolig stigende kostnader, mens Kaspihavet og Sentral-Asia sannsynligvis har lavere kostnader for utvinning av olje og gass.

Forutsetningen for utnyttelsen av oljen og gassen i Kaspihavet og Sen­tral-­Asia er tilgang på risikokapital og moderne i teknologi. Dette krever igjen lønnsomhet i prosjektene, oppjustert for politisk risiko enten investo­rene er vestlige eller russiske oljeselskap. Etter flere år med høye oljepriser og omstrukturering er russisk oljeindustri bedre rustet til å konkurrere med vestlige selskap. Russisk oljeindustri kan også vurdere den politiske risiko i området som lavere enn for eksempel amerikanske selskap.

Med dette forbehold ligger ikke begrensningene i ressursgrunnlaget, men i transporten. Kostnadene ved å lete etter og utvinne olje og gass i området er forholdsvis lave, men transporten til utskipingshavn er kostbar. Fordi Kaspihavet ikke er forbundet med verdenshavene, må oljen fraktes med rørledninger. Samtlige prosjekter for rørledninger for å frakte olje og gass fra området er politisk problematiske, ved siden av å være kostbare. Historisk har oljen og gassen fra den kaspiske region og Sentral-Asia vært fraktet med rørledninger til det europeiske Russland, som i praksis har vært det eneste markedet, ved siden av lokalt forbruk. Volumene har imidlertid vært forholdsvis små. Aserbajdsjan er en av verdens eldste oljeprovinser, og under sovjettiden avtok utvinningen. I 1990-årene er moderate nye funn gjort. Trolig er det mer olje og gass å finne øst for Kaspihavet, først og fremst i Kasakhstan og Turkmenistan, kanskje også i Usbekistan. Beliggenheten langt fra verdenshavene begrenser valget av markeder. I prinsippet kunne oljen og gassen eksporteres ved rørledninger til store markeder i Kina, India og Pakistan, men dette ville kreve store investeringer og noen transittveier, som for eksempel gjennom Afghanistan, representerer en betydelig politisk risiko. Viljen til å investere i rørledninger gjennom Afghanistan er for tiden ikke til stede.

Lønnsomheten i nye olje- og gassprosjekter i hele området er betinget av robuste og rimelige transportløsninger. Rørledninger er imidlertid storpolitikk i denne delen av verden. Det kritiske valget står mellom Iran, Russland og Tyrkia.

Den minst kostbare løsningen er å frakte oljen og gassen gjennom Russland, ved eksisterende og nye rørledninger. For Russland vil det kunne være billigere å kjøpe olje og gass fra Aserbajdsjan, Kasakhstan og Turkmenistan enn å bygge ut nye felt i Nord-Sibir. For Russland er risikoen i korthet at et eventuelt økonomisk oppsving vil kunne føre til en økende etterspørsel etter olje og gass samtidig som utvinningen stagnerer. Dermed kan kaspisk og sentralasiatisk olje og gass eventuelt få økende betydning for Russland. Dette er i korthet bakgrunnen for at Russland nylig har kontrahert et betydelig volum gass fra Turkmenistan og utviser en mer pågående interesse for Kasakhstan.

En ny oljeledning fra Aserbajdsjan til Svartehavet utenom Tsjetsjenia vil eventuelt kunne fordoble kapasiteten til rimelig kostnad. En annen ny oljeledning forbinder Kasakhstan med russisk havn i Svartehavet. Aserbajdsjan og Sentral-Asia er knyttet til det russiske gassnettet, som igjen er forbundet med Europa. Dermed kunne gassen eventuelt bli avsatt til europeiske kjøpere, mot transittavgifter til Russland. Politisk er dette imidlertid ikke enkelt. Transitt gjennom Russland gir landet også kontroll over oljen og gassen fra den kaspiske region og Sentral-Asia og knytter de nye statene til Russland igjen. Videre innebærer Tyrkias forbud mot utvidet tankfart i Bosporos en betydelig merkostnad, fordi alternativet er å frakte oljen ved en ny rørledning gjennom Bulgaria og Hellas, med kostbar omlasting, eller å frakte den på mindre båter oppover Donau til markeder i Sentral-Europa. Et siste alternativ er en rørledning fra Constanta i Romania til Trieste i Italia, eventuelt en sammenhengende rørledning gjennom Russland og Ukraina til Sentral-Europa. Hittil synes kostnadene å skremme oljeselska­pene fra denne løsningen, samtidig som det er motforestillinger mot å bli avhengig av transitt gjennom Russland. Ved raskt å fullføre en ny oljeledning til Svartehavet utenom Tsjetsjenia har Russland imidlertid skaffet seg et godt forhandlingskort.[2]

Den nest billigste løsningen er å frakte oljen og kanskje gassen gjennom Iran. I første omgang kunne olje fra Aserbajdsjan selges i Nord-Iran mens landet fikk inntekter fra en utvidet eksport av olje fra Sørvest-Iran, slik at investerunger i nye rørledninger nesten ikke ville være påkrevd. Irans forbruk av olje finner sted først og fremst i de nordlige og nordvestlige deler av landet, mens tyngdepunktet av oljeutvinningen er i sørvest, ved grensen mot Irak og Golfen. På et senere tidspunkt, med økende volum, kunne en ny oljeledning legges gjennom Iran. I begge tilfeller ville markedet være Asia. Gassen fra særlig Turkmenistan kan fraktes gjennom Iran til Tyrkia og Pakistan og eventuelt videre til India, selvsagt mot transittavgifter som ville gi Iran hardt tiltrengte inntekter. Internasjonal oljeindustri synes å foretrekke en slik løsning. Foreløpig støter den imidlertid på amerikansk motstand. USAs myndigheter truer andre lands oljeselskap med sanksjoner dersom de investerer i Iran, enten det dreier seg utvinning eller transport av olje og gass. Internasjonal oljeindustri vurderer tydelig risikoen ved å investere i Iran som langt mindre enn amerikanske myndigheter gjør det. Politisk uro i Iran vil imidlertid kunne utsette investeringene.

Dermed gjenstår den mest kostbare løsningen, rørledninger gjennom Tyrkia.[3] Det viktigste prosjektet er i korthet en nesten 1800 kilometer oljeled­ning fra Baku i Aserbajdsjan til Ceyhan i Tyrkia, kostnadsberegnet til $ 3 mil­liar­der for en kapasitet på 50 mill. tonn olje på årsbasis. Byggingen ble påbegynt i 2002. På tapetet står videre en gassledning fra Turkmenistan under Kaspihavet til Aserbajdsjan og videre til markedet i Vest-Tyrkia. Høye kostnader gjør at disse løsningene svekker lønnsomheten i utvinningen av olje og gass i henholdsvis Aserbajdsjan og Turkmenistan, fordi prisen til produsent enkelt er bestemt av markedspris for olje i utskipingshavn minus transportkostnad. Med en oljepris i overkant av $ 20/fat kan disse prosjek­tene gi en akseptabel avkastning selv med en kostbar transport. Med en oljepris på $ 10/fat er de neppe lønnsomme og med en oljepris på $ 15/fat er de i beste fall marginale. I dag er det også tvilsomt om Aserbajdsjan på kortere sikt får en tilstrekkelig eksport av olje til å fylle ledningen. Eventuelt vil den kreve tilskudd av olje fra Kasakhstan.

USAs myndigheter ønsker olje- og gassledninger gjennom Tyrkia først og fremst av politiske hensyn. Tyrkia er en viktig støttespiller for USA i Midt­østen. En oljeterminal ved tyrkisk kyst i Middelhavet ville også kunne sikre leveranser til Israel, en annen viktig støttespiller for USA i Midtøsten.

Ved siden av høye kostnader er disse rørledningsprosjektene også for­bun­det med en betydelig politisk risiko. Fordi Aserbajdsjan og Tyrkia ikke har felles grense, må ledningene gå gjennom Georgia som er en forholdsvis ustabil statsdannelse, selv om demokratiet nå synes å konsolideres.[4] Her er det en betydelig risiko for indre oppløsning og russiske intriger. Dessuten går ledningene i kort avstand fra grensen mot Armenia, som i lengre tid har vært i konflikt med Aserbajdsjan om kontrollen over eksklaven Nagorno-Karabakh. Den politiske sårbarheten gjør at strømmen av olje og gass i ferdige ledninger forholdsvis enkelt vil kunne saboteres, for eksempel dersom ett eller flere av Georgias naboland skulle ønske å stanse inntektene til Aserbajdsjan. Dette viser hvordan rørledninger er storpolitikk i denne del av verden. Utviklingen i Golfen har også betydning for oljen og gassen i den kaspiske region og Sentral-Asia.

Interne konflikter

Erfaringer fra andre olje- og gasseksportører er at store petroleumsinntekter lett fører til en ubalansert økonomisk utvikling.[5] Mange oljeeksporterende utviklingsland er plaget av autokratiske eller diktatoriske regimer. I landene i det kaspiske området og Sentral-Asia styrker oljeinntektene autokratiske og korrupte regimer. Dagens herskere i synes å tro at olje- og gassinntekter vil løse alle problemer, slik at politiske og økonomiske reformer ikke er påkrevd. De har også en støttespiller i USA.

Regimene i de nye landene i Kaukasus og Sentral-Asia er potensielt ustabile, slik at de representerer en betydelig politisk risiko for investorer i olje og gass. Uten unntak har de nye landene etter uavhengigheten i 1991 ikke utviklet seg til demokratier.[6] Deres politiske liv etter uavhengigheten har klare likhetstrekk med sovjettiden, hvilket antyder en bemerkesverdig kontinuitet i maktforhold og politisk kultur til tross for formelle og institu­sjonelle forandringer. Et felles trekk for de nye landene er en forholdsvis smertefri overgang fra sovjetstyret, ved at de lokale kommunistiske ledere overtok en nasjonalistisk ideologi, uten nevneverdig endring i maktut­øvel­sens formål og metoder. Avviklingen av sovjetstyret førte vanligvis til en ytterligere sentralisering av makten, ofte i én enkelt person.[7] Det grelleste eksempelet er Turkmenistan, hvis diktator Niyazov nylig lot seg utnevne til president på livstid. I nabolandene Usbekistan og Kasakhstan er ikke de politiske forhold særlig bedre. Myndighet basert på enkeltpersoner er skjø­rere enn den som bygger institusjoner. Dette enkle poeng kan komme til å få kritisk betydning for maktforholdene rundt Kaspihavet og i Sentral-Asia og representerer dermed en politisk risiko for olje- og gassindustrien i området.

Selv om risikoen for direkte nasjonalisering av oljen og gassen er liten, er det en betydelig risiko for at forholdene for utenlandske oljeselskap forverres ved indre uro. Relevante eksempler er situasjonen i Iran på slutten av 1970-tallet eller i dagens Algerie. I den kaspiske region og Sentral-Asia er sov­jettidens politiske og økonomiske monopoler blitt erstattet av klientforhold, basert på bekjentskap og korrupsjon, fjernt fra åpne markeders. Dette er et alvorlig problem for oljeinvestorer som risikerer å satse på feilaktige bekjent­skap og ulønnsomme bestikkelser. Det er et åpent spørsmål om det korrup­sjons­baserte økonomiske systemet representerer en overgang mellom sov­jet­tiden og en mer åpen markedsøkonomi eller er et mer varig utfall. Dette har også betydning for stormaktenes interesser.

Ved uavhengigheten i 1991 hadde de nye landene ingen handelsstand eller kapitalistklasse. Bruddet med sovjettidens økonomiske system betydde at de måte skape et slikt sosialt sjikt, fortrinnsvis med grunnlag i den gamle kommunistiske nomenklatura, den offentlige sektors teknokrater og partiets byråkrater. Dermed er privatiseringen, i den utstrekning den har funnet sted, i det vesentlig bidratt til å befeste personlige posisjoner, slik tilfellet har vært i Russland.

De nye landene i den kaspiske region og Sentral-Asia befant seg ved Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 seg på et høyere utviklingsnivå enn Midtøsten eller Nord-Afrika målt ved for eksempel utdannelse, helsevesen og industrialisering. Potensialet for ustabilitet understrekes imidlertid ved at de nye statsdannelsene er umodne med til dels tilfeldige grenser i en region som har politisk betydning ved sin olje og gass og sin strategiske plassering. I likhet med for eksempel Algerie, Iran og Saudi-Arabia mangler de demokra­tiske tradisjoner, og deres institusjoner er bare formelt demo­kra­tiske. Den demokratiske utvikling som begynte forsiktig etter uavhengigheten i 1991, synes nå å ha stanset. Risikoen er at store olje- og gassinntekter får disse landene til å utvikle økonomiske og politiske systemer basert på rentenistinn­tekter. Dette vil svekke utviklingen av andre inntektskilder og gjøre den private sektor til en snylter på staten. Risikoen er dermed at fordelingen av inntekt, formue og makt blir enda mer ujevn. Dette kan i sin tur gi grunnlag for sterkere sosiale spenninger, politisk uro og bruk av mer undertrykkelse fra herskernes side for å bevare makten. De nye herskerne vil også ha grunn til å søke allianser med interesserte stormakter som kan styrke deres posisjon. Her kan Russland få en sjanse til igjen å spille en rolle, eventuelt i en mer åpen konkurranse med USA.

Etter oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 har de nye landene i Sentral-Asia gjennomlevd en omfattende økonomisk og sosial forverring.[8]

Produksjonen av varer og tjenester har avtatt dramatisk. Levestandarden har for størstedelen av befolkningen sunket vesentlig, samtidig som forskjellene i inntekt og formue er blitt vesentlig større. Kort sagt er privatise­ringen etterfulgt av lavere inntekter som er blitt skjevere fordelt. Siden selvstendigheten lider samtlige av de nye landene av høy ledighet og fallende levestandard.[9]

Omfattende skader på miljøet svekker befolkningens helse. De sosiale forholdene forverres raskt. Helsevesenet, som under sovjettiden var bygd opp til en rimelig god standard, er forfalt. Dermed er befolkningens helse­situasjonen blitt forverret, med ny fremvekst av blant annet tuberkulose. Dårligere ernæring bidrar også til å svekke helsesituasjonen. Skoler og høye­re utdanning var også under sovjettiden bygd opp til et rimelig godt nivå, men har forfalt på 1990-tallet. Den effektive skolegang er blitt sterkt redusert, sammen med kvaliteten i undervisningen. Det er tegn på begynnende analfa­betisme ved at skolegangen visse steder ikke lenger er allmenn. På denne bakgrunn er det lett å fastslå at selvstendigheten for de brede lag av befolkningen de nye statene i den kaspiske region og Sentral-Asia ikke har medført noe bedre liv, men en betydelig forverring av levekårene. Derimot har selvstendigheten medført store materielle fordeler for herskerne i de nye statene.

Privatiseringen av landbruket er påbegynt, men investeringene har tørket inn og vedlikeholdet svikter. Dermed faller produksjonen av matvarer, hvilket fører til tidvis matmangel. Dette er også tilfellet i Aserbajdsjan. Likevel representerer den gamle basartradisjonen et betydelig fortrinn.[10] I sovjet­tiden hadde regionen en omfattende ”svart” økonomi. Ved å bringe den ”svarte” økonomien opp i dagen og inn i et åpent marked foreligger et poten­sial for økonomisk vekst, men dette forutsetter en utvidet økonomisk frihet og dermed fremveksten av en ny handelsstand som kan konkurrere med klas­sen av konverterte kommunister.

Tidligere ledende kommunister har raskt tilpasset seg nye forhold og fremstår etter en hurtig politisk omvendelse som ledende nasjonalister. I samme omgang har de beriket seg selv, sine familier og nære vennekrets. Berikelsen har dels skjedd ved privatisering av tidligere offentlig eiendom, dels ved omfattende korrupsjon. For eksempel fremstår Aserbajdsjan i stort monn som styrt av presidentfamilien. Nære og fjerne slektninger av president Aliyev har tjent på selvstendigheten og privatiseringen. Samtlige av de nye statene som her diskuteres - Aserbajdsjan, Kasakhstan, Turkmenistan og Usbekistan - fremstår som politiske despotier, styrt av eneherskere støttet av familie, en nær vennekrets og effektive kontrollapparater. Herskerne kontrol­lerer mesteparten av media, det politiske liv og det økonomiske liv. Selv om det formelt avholdes valg, blir de vanligvis underkjent av internasjonale obser­vatører.

Ingen av de nevnte stater viser noen nevneverdig respekt for menneske­rettigheter. I praksis er ytringsfriheten og organisasjonsfriheten sterkt inn­skrenket. Politisk kritikk tåles vanligvis ikke. Dermed blir den politiske opposisjon fortrengt og forskjøvet til undergrunnen. På mange måter ligger dermed forholdene til rette for politiske spenninger og radikalisering på islamsk grunnlag, som for eksempel i Algerie og Iran under sjahen. I Usbe­kistan er en islamsk opposisjon allerede aktiv og oppfattes som en trussel av regimet, som i januar 2000 henrettet flere islamske aktivister. Samtidig gjør personlig styrte diktaturer arvefølgen usikker. På denne bakgrunn utgjør de potensielt ustabile regimer og sårbare statsdannelser. Deres viktigste for­trinn er utsikter til en betydelig utvinning av olje og gass og i dag nære forbin­delser til USA, men dette er en fjern venn.[11]

For olje og gass er regionens mest interessante land Aserbajdsjan, Kasakhstan, Turkmenistan og Usbekistan. De har alle autokratiske styresett med ulike grader av despoti og korrupsjon, men alle står overfor grunn­leggende politiske problemer. Fordi disse landene har et godt høyere utdan­nel­sesnivå enn de oljeeksporterende land i Midtøsten og Nord-Afrika, kan de udemokratiske politiske forholdene i lengden være mindre akseptable, særlig dersom de ikke får den økonomiske veksten. Dermed kan regimenes evne til å overleve være betinget av deres evne til å tiltrekke olje- og gass­investeringer. Den politiske risikoen tilsier imidlertid at oljeindustrien anvender en forholdsvis høy kostnad på den kapital som investeres i om­rådet. Dette risikotillegget ved siden av transportkostnadene svekker imid­lertid det økonomiske grunnlaget for investeringer, til tross for det geologiske potensial.

Aserbajdsjan har fått særlig oppmerksomhet på grunn av oljevirk­somheten og konflikten med Armenia. Diktaturet og indre uro har fått mindre oppmerksomhet. Landet styres som nevnt i en viss utstrekning som et familieforetak. Korrupsjonen er omfattende. Diktatorsønnen Ilham Aliyev leder det statlige oljeselskapet og er på tale som sin fars etterfølger i presi­dent­embetet, slik at statens styreform i praksis blir et autoritært familie­dynasti. Regimet har et akutt behov for inntekter og har begynt å kreve inn oljeskatt på forhånd av vestlige investorer. På denne bakgrunn fremstår oljeledningen til Tyrkia som kanskje avgjørende for regimets evne til å overleve. Det har også behov for en minnelig løsning med Armenia om Nagorno-Karabakh. Den politiske usikkerheten bidrar til å øke risikoen ved oljeinvesteringer i landet.

Historisk er Aserbajdsjan er Russlands og Sovjetunionens eldste olje­provins. Omkring år 1900 var landet verdens største produsent av olje. Utbyggingen av oljeindustrien medførte store investeringer i infrastruktur og utdannelse. Ved uavhengigheten i 1991 hadde landet et høyt utdannelses­nivå, særlig i naturvitenskap og teknologi.[12] De første frie valg i 1992 ga seier til en nasjonalistisk demokrat, Abulfaz Elchibey, uten sovjetisk politisk bakgrunn, men med nære forbindelser med Tyrkia.[13] Umiddelbart etter uavhengigheten kom landet i krig med Armenia, med påfølgende økonomisk forverring og politisk krise. Et militært opprør tvang Elchibey til å gå av i 1993, erstattet av Aliyev, Bresjnevs nære medarbeider.

Umiddelbart etter maktovertakelsen i 1993 trappet Aliyevs regjering opp forhandlingene med vestlig oljeindustri. I 1994 ble Aliyev forsøkt styrtet ved et militært opprør, kanskje med russisk støtte. Kort tid senere, i 1995, ble Russland invitert til å delta i Aserbajdsjans oljeindustri på bemerkelsesverdig gunstige vilkår. Russland er ikke den eneste trussel mot Aserbaidsjans stabi­litet. Regimet synes å undergrave seg selv ved en autoritær styreform som min­ner om den korrupte og despotiske sovjetiske fortid, men i nasjonale ge­van­ter.[14]

Oljen er på samme tid Aserbajdsjans sjanse og skjebne. Olje- og gass­ressursene representerer høye inntekter. Oljeutbyggingen kan gi ressurser til å heve levestandarden og bedre de sosiale forholdene. Dermed kan de også bidra til politisk stabilitet og eventuelt styrke demokratiet. En slik utvikling krever imidlertid en politisk ledelse som prioriterer en omfordeling av inntekt og respekterer demokratiske spilleregler. Aliyevs regime synes nå å overleve ved en forskuttering av inntekter fra vestlig oljeindustri, men det synes ikke å prioritere demokrati eller inntektsfordeling. Alternativet er at oljeutbyggingen begunstiger en liten gruppe teknokrater og offiserer i den offentlige sektor og en privat handelsstand som snylter på staten. Dette innebærer selvsagt en risiko for økende økonomiske forskjeller, sosiale spenninger, politisk protest og påfølgende undertrykkelse. Dette er en vanlig skjebne for regimer som ikke respekterer demokratiske spilleregler og som setter oppbyggingen av de styren­des formue høyere enn samfunnets økonomiske og sosiale utvikling.

Aserbajdsjan er i ferd med å utvikle seg til en klassisk renteniststat, som for eksempel Algerie eller Irak, med en ensidig avhengighet av olje- og gassinntekter og med autokratisk styresett. Beliggenheten i skjærings­punk­tet mellom amerikanske og russiske interesser borger heller ikke godt for stabiliteten.

Kasakhstan har store forekomster av olje og gass, et udemokratisk styre og etniske spenninger mellom russere og kasakher. I senere år har mange russere forlatt landet. I 1990-årene er Kasakhstan blitt et yndet sted for investeringer av vestlig, særlig amerikansk oljeindustri. Landet har nære politiske og økonomiske forbindelser med både Russland og USA, og må gjennomføre en vanskelig politisk balansegang. En kasakhisering innen­landsk er blitt fulgt opp av et nærmere utenrikspolitisk forhold til Russland. I senere tid styrkes også forbindelsene med China. Kinesiske oljeselskap utvi­ser nå også interesse for Kasakhstan.

Oljeinvesteringene har gitt den nye staten et visst økonomisk grunnlag. Fordelingsproblemene er imidlertid alvorlige, og hittil synes oljepengene i stor utstrekning å ha gått til president Nasarbayev og hans nærmeste familie og vennekrets. I hvert fall lar store beløp fra vestlige oljeselskap seg ikke spore. Også her er utviklingen av et autoritært familiedynasti som styreform på gang. I løpet av 1990-årene har presidenten systematisk innskrenket par­lamentets myndighet og styrket sin egen makt. Presidentens valgperiode er også blitt utvidet. Presidenten har plassert familie og venner i gunstige posisjoner. En datter kontrollerer radio og fjernsyn, én svigersønn er sjef for skattepolitiet, en annen er finansdirektør og visekonsernsjef i statsolje­sel­skapet. Mønsteret er ikke uvanlig i Sentral-Asia. Sterke innskrenkinger i ytrings- og organisasjonsfriheten og streikeretten hører med til bildet, sammen med en betydelig politisk kontroll av rettsvesenet.

Kasakhstans store problem er spenningen mellom kasakher og rus­sere.[15] Årsaken ligger i Stalins tilfeldige grenser, som i resten av Sentral-Asia. Allerede i 1980-årene, før selvstendigheten, fantes en gryende kasakhisk nasjonalisme i opposisjon mot sovjetmakten, med flere tilløp til uro. Siden 1989, før selvstendigheten, har Nasarbayevs regime prioritert kasakhiske interesser, men økonomien er avhengig av faglært russisk personell. Ved selvstendigheten i 1991 hadde landet nesten like mange russere som kasakher, men i senere år har flere millioner etniske russere forlatt landet, hvis politiske og økonomiske liv stadig mer blir dominert av etniske kasakher.

Den kostbare flyttingen til en ny hovedstad, Astana, hadde først og fremst til hensikt å bringe landets politiske sentrum nærmere den russiskbefolkede nordvestlige del av landet, med mesteparten av oljen og gassen. Spenningen mellom russere og kasakher kan imidlertid eventuelt sette landets territorielle integritet eller selvstendighet på spill. Fremfor å flytte til Russland kunne det under visse omstendigheter kanskje være fristende for de russiskbefolkede deler, med de største reservene av olje og gass, å vurdere en løsrivelse med påfølgende tilknytning til Russland. Under visse omstendigheter kunne dette også være i russisk interesse, ikke minst fordi betydelige olje- og gassreserver ville bli berørt av en ny grenselinje. I så fall er det en risiko for at staten Kasakhstan faller sammen og at det store oljefeltet Tengiz blir russisk. Etter president Putins maktovertakelse har russiske organisasjoner i Kasakhstan krevd folkeavstemning om en ny union med Russland.[16] På denne bakgrunn lever staten Kasakhstan med en grunnleggende politisk risiko som i verste fall kan true dens eksistens.

Siden uavhengigheten har Kasakhstan hatt et desperat behov for inntekter. Teoretisk har Kasakhstan de beste økonomiske utsikter i Sentral-Asia, men rikelige naturressurser, som olje, gass og andre mineraler, gir inntekter bare i den utstrekning investeringer finner sted med utsikter til eksport.[17] Den økonomisk gunstigste eksportrute for olje og gass er ved etablerte rørledninger gjennom Russland. En utvidelse av kapasiteten under­streke avhengigheten av Russland. Direkte rørledninger til Kina fremstår nå som kostbare, ved siden av å vekke politiske motforestillinger. Eksport av olje og gass gjennom Afghanistan til India og Pakistan har vært diskutert, men den politiske risikoen forbundet med det afghanske regimet virker nå prohibitiv.

Siden selvstendigheten har amerikanske investeringer og amerikansk bistand hatt stadig større betydning. Pengene fra utlandet har imidlertid ikke vært tilstrekkelige til å forhindre alvorlige økonomiske problemer.

Turkmenistan har store forekomster av naturgass som sikrer et visst økonomisk grunnlag. Politisk er landet et usedvanlig hardt diktatur, selv etter regionens målestokk, underlagt president Niyazovs livsvarige enmannstyre. Dets sosiale basis er den yngre del av den tidligere sovjetiske nomen­klatura.[18] Presidenten er gjenstand for en bemerkelsesverdig person­dyrkelse og synes å bestemme de fleste ting selv, inkludert matvarepriser, tildelingen av olje- og gasskonsesjoner og doktorgrader. Regimer har et nært forhold til USA, som aktivt støtter prosjektet med å eksportere turkmensk gass til Tyrkia med en rørledning under Kaspihavet og deretter gjennom Aserbajdsjan og Georgia. Landets personlige styreform og harde undertrykkelse av enhver opposisjon innebærer imidlertid at alle investeringer er forbundet med en betydelig politisk risiko. Politiske institusjoner eksisterer ikke i praksis, arvefølgen er uklar og de sosiale spenninger er store. Sensuren gjelder også utenlandske trykksaker. Til tross for alvorlige økonomiske og sosiale pro­blemer i første del av 1990-årene maktet en splittet opposisjon ikke å velte Niyasovs styre.[19] Senere har styret befestet sin posisjon.

Med et mer ansvarlig styresett burde Turkmenistan ha ressurser til å unngå alvorlige økonomiske og sosiale problemer.[20] Regimet har imidlertid ført en feilslått økonomisk politikk. Prioriteringen av kapitalintensive prestisjeprosjekter har ført til fall i levestandarden og store sosiale proble­mer. Opptøyer mot matmangel er blitt hardhendt undertrykket.[21] Turk­menistan er allerede blitt en typisk renteniststat, der regimet ved store olje- og gassinntekter kan utdele gaver etter eget forgodtbefinnende. Den lille private handelsstanden snylter på staten. Dermed er olje- og gassinntekter blitt en erstatning for en mer balansert og demokratisk utvikling. Faremo­men­tene ligger i generasjonskonflikter og kanskje i landets usbekiske mino­ritet.

Usbekistan er Sentral-Asias mest folkerike stat. Det har foreløpig mindre påviste reserver av olje og gass enn de øvrige statene, men kan ha et betydelig potensial. Landet er preget av sterke sosiale spenninger, politisk uro og en våknende islamisme. Motsetningen mellom regimet og opposisjonen er til dels blitt voldelig. Regimet slår hardt ned på kritikk, særlig på den islamske opposisjonen, som er begynt å svare med vold. Bakgrunnen ligger dels i president Karimovs autokratiske enmannsstyre, dels i Usbe­kistans tradisjoner med en over tusen år gammel urban muslimsk kultur. Den historiske bakgrunn gir Usbekistan særlige forutsetninger til å spille en aktiv intellektuell, religiøs og politisk rolle i Sentral-Asia. I 1989 stiftet oppo­sisjonen en bred nasjonalistisk bevegelse, Birlik, som ble særlig populær blant intellektuelle. Moskvas svar var en omorganisering av det usbekiske kommunistparti og å utnevne en usbek, Islam Karimov, til dets leder. De siste to årene før uavhengigheten brukte han til å befeste sin makt.

Det usbekiske samfunn er under stram politisk kontroll.[22] Den personlige styreformen og fraværet av fungerende institusjoner gjør at regimet er forbundet med en høy politisk risiko. Arvefølgen er ikke klar. Parlamentet er like lydig som under Stalin og Bresjnev. Organisasjons- og ytringsfrihet finnes i praksis ikke. Sensuren praktiseres strengt. Rettsvesenet er underlagt nådeløs politisk kontroll. Det hemmelige politi er overalt. Regimet under­trykker og forfølger religiøs aktivitet, til dels med en meningsløs brutalitet som ved forbud mot studier av religiøse skrifter og mot skjegg hos menn. Trolig ligger her forutsetningene best til rette for en islamsk utvikling, ikke minst på grunn av regimets forfølgelse og konfrontasjonspolitikk. Dermed styrkes grunnlaget for en islamistisk utvikling som også kan påvirke nabolandene. Med et islamsk regime kunne Usbekistan eventuelt repre­sentere en ideologisk og politisk trussel mot nabolandene. Uansett regime kan Usbekistan som Sentral-Asias mest folkerike stat representere en militær trussel mot mer olje- og gassrike naboland, som har betydelige usbekiske minoriteter. Landets politiske ledelse har sin bakgrunn i den sovjetiske nomenklatura. Den er overveiende usbekisk. Russere og andre euro­peere er blitt fordrevet fra statsforvaltningen.[23]

Uavhengigheten i 1991 ble etterfulgt av en sterk inflasjon, fall i levestandarden og omfattende politiske protester. Fordi regimet søkte internasjonal anerkjennelse måtte det gi opposisjonen et visst spillerom. Deretter fikk den stadig vanskeligere kår. Særlig ble Birlik rammet. Dette falt sammen med økende sosiale spenninger og Usbekistans deltakelse i borger­krigen i nabolandet Tadsjikistan, på den sekulære, ekskommunistiske side mot en bred islamistisk, liberal og nasjonal koalisjon. I dag er Usbekistans opposisjon splittet mellom sekulære og religiøse grupper og mellom halvt lovlige og helt illegale grupper.[24] Selv om usbekisk lov forbyr politisk-religiøse organisasjoner, finnes de. En stadig sterkere islamsk opposisjon kan eventuelt føre regimet nærmere Russland. Landets økonomiske hoved­problem er strukturelt, fortsatt statlig dominans og en svak privat sektor. Det politiske hovedproblemet er enmannsstyret og en voksende islamsk oppo­sisjon.

En foreløpig konklusjon er ingen av de nye statene i den kaspiske region og Sentral-Asia fremstår som stabile, til tross for betydelige naturressurser som under andre politiske forhold burde kunne sikre et økonomisk grunnlag. Potensialet for indre ustabilitet gjør at utfallet av stormaktsspillet om regionen også er knyttet til regimer hvis fremtid ikke er garantert, selv med utsikter til betydelige inntekter fra olje og gass.

Stormaktsinteresser

Det store spillet om Sentral-Asia fra det 19. århundre blir videreført inn i det 21. århundre, men nå med USA som utfordreren i stedet for Storbritannia. Russland er den konstante faktor i dette spillet. Olje og naturgass er en attraksjon. Iran er en ny faktor i spillet, etter å ha vært passiv overfor området i et par hundre år. Landet opptrer på en uavhengig måte og søker inntekter og politisk innflytelse ved handel og transitt for olje og gass. Hittil har det økonomiske samkvem mellom Tyrkia og de nye statene i regionen utviklet seg lite, til tross for et språklig fellesskap. Tyrkia har en langt større samhandel med for eksempel Russland og Ukraina.

Det mer nærliggende tyrkisktalende Aserbajdsjan har tradisjonelt hatt en nærmere kontakt med Iran, blant annet på grunn av et religiøst fellesskap. Landene i Sentral-Asia, øst for Kaspihavet, hadde før den russiske makt­overtakelsen på 1800-tallet nær kontakt med Iran. Tyrkia har ambisjoner om økonomiske forbindelser og politisk innflytelse i de nye statene, men forholdsvis lite har skjedd i senere tid til tross for et språklig og religiøst fellesskap. USA er en spektakulær nykommer i regionen, med ambisjoner om økonomisk og politisk innflytelse, og tilgang på olje og gass.

USA er Russlands viktigste utfordrer i regionen. Som verdens for tiden eneste supermakt har USA verdensomspennende interesser. Som verdens ledende oljeimportør og som hjemland for størstedelen av verdens oljeindustri har USA en interesse av å delta i alle viktige oljeprovinser og helst utøve en viss kontroll. USA har en interesse av at kaspisk og sentralasiatisk olje kommer til verdensmarkedet og at amerikanske oljeselskap får investeringsmuligheter. Dette er bakgrunnen for at USA skaffer seg et økonomisk og politisk fotfeste i Aserbajdsjan og Sentral-Asia. Her arbeider amerikanske diplomater og militære intenst, ofte sammen med repre­sentanter for amerikanske oljeselskap. Hittil har et viktig mål for amerikansk politikk vært å hindre at oljen fra de nye landende blir eksportert gjennom Iran. Siden den kalde krigens slutt har USA ansett Iran for en hovedfiende.[25] Isolasjon av Iran vært et viktig mål for amerikansk politikk overfor Aser­bajd­sjan og Sentral-Asia, om nødvendig ved å gi visse konsesjoner til Russland. Etter at president George W. Bush i januar 2002 utpekte Iran som et ledd i ondskapens akse er forholdet ytterligere tilspisset.

I tomrommet etter Sovjetunionens sammenbrudd har USA søkt å bygge opp posisjoner i de nye statene, tilsynelatende med et betydelig hell. Store amerikanske olje- og gassinvesteringer, store lån og omfattende bistand vitner om nære økonomiske forbindelser, der amerikanske interesser har vært vesentlige for de nye statenes inntektsgrunnlag. Den økonomiske innsatsen har vært fulgt opp av nære politiske forbindelser. Amerikansk oljeindustri og landets myndigheter har her hatt sammenfallende interesser og arbeider nært sammen. USA har hatt politiske motiver som å styrke nye nasjonalstater, å styrke en demokratisk utvikling og hindre iransk og russisk innflytelse.[26] I denne forbindelse har amerikanske myndigheter brukt betyde­lige ressurser. USA har innledet et visst militært samarbeid med de nye statene, blant annet ved opplæring av de væpnede styrker og politiet. I krigen mot terror og det afghanske Talibanregimet har USA samarbeidet nært med flere av de nye statene, ikke minst Usbekistan, uten sjenanse for regimets kvalitet.

USAs myndigheter, som ofte vil fremstå som ledende forkjempere for demokrati og menneskerettigheter, har på disse punkter vært påfallende diskrete i forhold til de nye statene i den kaspiske region og Sentral-Asia. Kritikk av diktaturene fremkommer også på offisielt amerikansk hold, men uten praktrisk betydning for pengestrømmen eller den politiske støtte fra USA. Mens USA uttrykker bekymring for menneskerettighetene i for eksempel Iran og fremholder dette som en av flere grunner til å holde tilbake inves­teringer, gjelder tydelig ikke samme logikk for Irans nye naboland. Denne selektive moralen kan være et utslag av politisk pragmatisme, der olje og gass i visse tilfelle vurderes som formildende omstendigheter ved brudd på menneskerettighetene.

Det er imidlertid en risiko for at den politiske prinsippløsheten slår tilbake, ved at USA fremstår som en støttespiller for korrupte, inkompetente og despotiske regimer. Dermed kan eventuelle politiske forandringer også medføre et tilbakeslag for USAs innflytelse i regionen. USA har i nyere historie utvist en påfallende evne til å begå slike feilgrep, for eksempel i forhold til Iran under sjahen. Den politiske kompleksitet i Kaukasus og Sentral-Asia blir neppe fullt ut forstått i Washington.[27] I denne sammenheng er det åpent spørsmål i hvilken utstrekning satsingen på autokratiske regimer i regionen er en kalkulert risiko eller et uttrykk for inkompetanse og skjødesløshet i amerikansk utenrikspolitikk. I dette perspektiv kan også amerikanske inves­teringer i regionen være utsatt for en særlig politisk risiko. I senere tid har amerikanske investorer utvist en mer forsiktig holdning til den kaspiske region og Sentral-Asia, mens USAs myndigheter fortsatt søker å befeste sine posisjoner i regionen.

Som stor importør av olje har USA en kommersiell interesse av at mest mulig olje selges i det nordatlantiske markedet for her å presse prisene nedover.[28] En ledning til en tyrkisk havn ved Middelhavet tjener dette formålet. USA har en videre politisk interesse av å skaffe Tyrkia transit­inntekter og Israel sikre tilførsler av olje fra tyrkisk havn.[29] USA har ressurser til å spille en ledende rolle i Kaukasus og Sentral-Asia ved sin oljeindustri, kapital, teknologi og handel. I denne sammenheng er de amerikanske olje­selskapene i regionen, som for eksempel Chevron og Exxon, også politiske aktører som forsvarer amerikanske interesser, i likhet med BP-Amoco som forsvarer britiske og amerikanske interesser.[30] På dette grunnlag kan det være i amerikansk interesse å knytte land som Georgia og Aserbajdsjan nærmere NATO, eventuelt at de på lengre sikt blir medlem i alliansen, som da vil strekke seg til Kaspihavet. Dette kan være et mer nærliggende som amerikansk mål enn vanligvis antatt.[31]

Iran har interesser i den kaspiske region og Sentral-Asia som er i umiddelbar konkurranse med USA. Iran har behov for større handel og for inntekter ved transitt av olje og gass. Politisk har Iran interesse av nærmere forbindelser og å unngå at andre makter befester posisjoner i området og for selv å bryte den isolasjon som USA søker å påføre landet. Med transitt av olje og gass og utvidet handel vil Iran kunne bli en regional makt. Sentral-Asia representerer også et potensielt marked for iranske varer. Transitt av olje vil også styrke Irans posisjon i Golfen og dermed overfor arvefienden Irak, samt overfor Kuwait og Saudi-Arabia. Iran har en særlig følsomhet overfor USA på grunn av den aktive støtten til sjahens regime.[32] På bakgrunn av Irans anstrengte forhold til USA har landet en klar interesse av at USA får minst mulig innflytelse i regionen. For Iran fremstår USA fortsatt ikke bare som en ideologisk motstander, men også som en konkret trussel mot landets islamske styresett.[33]

Iran har et vanskelig forhold til Aserbajdsjan, som var del av det persiske riket inntil området ble erobret av Russland mellom 1796 og 1828. Befolkningen i dagens republikk Aserbajdsjan deler språk, en tyrkisk dialekt, og religion, shia-islam, med den iranske provinsen av samme navn og om­trent like stor befolkning. Forholdet mellom Aserbajdsjan og Iran er likevel spent.[34] Iran har i 1990-årene konsekvent støttet Armenia i krigen mot Aserbajdsjan. I et iransk perspektiv fremstår Aserbajdsjan som en upålitelig partner, potensielt som en motstander og trussel mot landets integritet. Økonomisk fremgang kan eventuelt gjøre Aserbajdsjan til en større risiko for Iran. Desto viktigere blir det for Iran å kontrollere strømmen av olje. Iran har derimot søkt nærmere forbindelser med Turkmenistan, som representerer brohodet til Sentral-Asia, med sikte på handel og politiske bånd. Her er Irans fortrinn den billigste adgang til verdenshavene og den transittrute som er sikrest i forhold til eventuell russisk innblanding.

Russland representerer den viktigste konkurrent til USA i regionen. Russlands interesse er nå å styrke det økonomiske samkvem med de nye statene, for å legge et grunnlag for etter hvert nærmere politiske forbin­delser. Russisk oljeindustri er aktiv først og fremst i Kasakhstan og har en naturlig interesse av nærmere økonomiske og politiske bånd. Det er utvilsom grunnlag for et samspill av russiske diplomatiske, militære og økonomiske interesser i området, tilsvarende USAs innsats.

I den utstrekning Russland fremstår som det eneste marked for olje og gass fra Aserbajdsjan og Sentral-Asia vil landet ha en gunstig forhandlings­posisjon i prisspørsmål. Rørledningene vil være avgjørende også i dette spørs­målet. Russlands politiske interesse overfor oljen og gassen fra Aserbajdsjan og Sentral-Asia synes først og fremst å være å hindre at andre makter får kontrollen. Dette innebærer ikke at vestlige investorer utelukkes så lenge russiske interesser har en andel. På dette punkt synes Russland å forfølge en finurlig strategi, ved først å godta vestlige oljeinvesteringer og deretter søke å styrke sin egen makt. Dette kan være bakgrunnen for at Russland har øvd et forholdsvis åpent press på Kasakhstan for at oljen fraktes gjennom Russland i stedet for Tyrkia og for å få en andel i olje­konsortiet i Aserbajdsjan, kanskje uten betaling.[35] Virkemiddelet er igjen kontroll over rørledningene.[36] Disse russiske ambisjonene kommer på tvers av ønsket om nasjonal selvstendighet hos de politiske eliter i Aserbajdsjan og Sentral-Asia. Uansett dagens problemer ønsker de neppe noen ny under­kastelse av Russland.[37]

Tyrkia har interesse av økonomiske og politiske bånd med Kaukasus og Sentral-Asia så vel som transittinntekter og tilgang til olje og gass. For Tyrkia er et viktig mål å redusere avhengigheten av arabisk olje.[38] Tyrkias fortrinn er et visst språklig og kulturelt felleskap og støtte fra USA, men hittil har landet ikke klart å få noen nevneverdig innflytelse i Sentral-Asia.[39] På den annen side har Tyrkia allerede en omfattende handel med Russland som kan legge en demper på viljen til å utfordre russiske interesser i det fjerne og fattige Sentral-Asia.[40]

Nye spenninger?

Gjentatte intriger og krigføring i Kaukasus reiser liten tvil om Russland vilje til å forsvare sine interesser på sydflanken. Da Iran i 1995 etter press fra USA ble utelukket fra oljekonsortiet i Aserbajdsjan, var det tegn til et bedre forhold mellom Iran og Russland.[41] Senere har samhandelen mellom de to landene økt betydelig. Russland har solgt våpen til Iran, og skal nå bistå Iran med sivil kjernekraft. Turkmenistan har også hatt økende samhandel med Iran og Russland. I tilfelle et fortsatt spent forhold til USA har Iran et trumf­kort i nærmere forbindelse med Russland. De har sammen støttet Armenia mot Aserbajdsjan.

Russland ønsker å unngå at andre makter, først og fremst USA, oppnår varige militære eller politiske posisjoner i regionen. Usbekistan sa i 1999 opp sikkerhetsalliansen med Russland for i stedet å utvide det militære samar­bei­det med USA. Siden høsten 2001 er dette samarbeidet intensivert. USA har også baser i Kirgisstan.

Russland synes under president Putin å bli stabilisert politisk og kan kanskje oppnå en langvarig høy økonomisk vekst. Dette utelukker ikke at Russland søker å gjenvinne sin status som stormakt og gjenvinne posisjoner i det tidligere sovjetiske området, det ”nære utland”. I dette perspektiv kunne vestlige oljeinvesteringer i Kaukasus og Sentral-Asia fremstå som uheldige med mindre Russland kontrollerer transitten. I verste fall kunne utfallet bli at amerikanske og russiske interesser står mer direkte overfor hverandre i Kaukasus, med ringvirkninger for hele Eurasia, først og fremst for Sentral-Asia. En eventuell konfrontasjon med USA i Kaukasus ville gi Russland insentiver til å skape problemer for Kasakhstan, hvis store russiske befolk­ning representerer et mulig pressmiddel. Mulige utfall er et mer russisk­vennlig regime, en ny union eller at landet splittes ved at russisk befolkede oljerike delene innlemmes i Russland. Eventuelt kunne det folkerike nabo­landet Usbekistan overta resten.

Turkmenistan ville også stå svakt i en slik konfrontasjon, ikke minst fordi landet i november 1999 under toppmøtet i OSSE i Istanbul mot klare rus­siske ønsker gikk med på å støtte ledningene gjennom Georgia og Tyrkia. Én mulighet kunne være en ny russiskvennlig regjering, eventuelt også med nære bånd til Iran. En annen mulighet kunne være at det folkerike Usbe­kistan tok kontroll over det folkefattige, men ressursrike nabolandet Turkme­nistan. Det finnes til dels store usbekiske minoriteter i samtlige naboland, samtidig som de etniske og språklige forskjellene mellom usbeker, kasakher og turkmener er forholdsvis små. Rollen som amerikansk brohode i Sentral-Asia ville også kunne styrke det usbekiske regimet. En alternativ utvikling kunne være at sosial forverring og en sterkere islamsk opposisjon får statene i Sentral-Asia til søke nærmere Russland, eventuelt i en ny union.

Kinas interesser i Sentral-Asia har fått lite oppmerksomhet, til tross for naboskap og en lang felles grense. Kinas umiddelbare behov er å unngå at politisk uro, eventuelt basert på en blanding av islamisme og nasjonalisme, sprer seg fra Sentral-Asia til Sinkiang, der den opprinnelige befolkning er tyrkisktalende muslimer. Derfor har Kina en interesse av politisk stabilitet i Sentral-Asia og etter hvert en utvikling av samhandelen som kan styrke de politiske forbindelser. På kortere sikt har Kina, som en stor importør av olje, en interesse av at oljen fra den kaspiske region og Sentral-Asia fraktes til Golfen, for derfra å kunne skipes østover. I et utenrikspolitisk perspektiv har Kina ingen interesse av at USA befester sine posisjoner i Sentral-Asia, fordi Kina også konkurrerer med USA om innflytelse i Øst-Asia. Med et amerikansk militært nærvær i både Sentral-Asia og Øst-Asia er risikoen at Kina vil oppfatte seg som innringet. På lengre sikt kan Kina som nevnt ha en interesse av direkte rørledninger for å frakte olje og gass fra Sentral-Asia, til tross for høye kostnader. Rørledninger til Kina kan i dag fremstå som mer realistisk enn en gassledning gjennom Afghanistan til Pakistan og India. En sterk amerikansk posisjon i Sentral-Asia kan dermed oppfattes som en ulem­pe for kinesiske interesser.

Politisk er USA fortsatt avgjørende, men med et vanskelig valg mellom å godta Russland som en konstant dominerende makt i regionen eller Iran som en kommende regional makt. Langvarig amerikansk nøling i dette valget, samtidig som USA aktivt bygger opp nye posisjoner i området, vil kunne styrke grunnlaget for en forståelse mellom Iran og Russland. USAs og vestlig oljeindustris store problem er nære forbindelser med sårbare diktatoriske regimer.

I sin streben etter en dominans i området spiller USA høyt. Kontroll over olje har vært et konstant mål i amerikansk utenrikspolitikk siden første verdenskrig. Omkring år 2000 brukes kontrollen over oljen i Kaukasus og Sentral-Asia til å skaffe USA et videre økonomisk, politisk og militært fotfeste i området. Risikoen er imidlertid at USA overvurderer sine økonomiske og politiske ressurser til å dominere Eurasia ved et aktivt nærvær i Kaukasus og Sentral-Asia.[42] Risikoen er videre at USA ved å forfølge en løsning uten hensyn til russiske eller iranske interesser, men i nært samarbeid med diktatoriske og korrupte regimer, nok en gang begår grunnleggende politiske feilvurderinger. På flere hold i USA blir det advart mot dette.[43] Dersom USA skulle vinne den nye versjonen av det store spillet, ville kontrollen over Eurasia være sikret og USA fremstå som verdens ubestridte hersker, i et hvert fall for en tid. Dersom USA skulle tape, er risikoen at Europa prioriterer et nært forhold til Russland og USA gjenstår som en stormakt på den vestlige halvkule. Igjen er kontrollen over olje av stor betydning for internasjonale maktforhold.[44] Konflikten om Irak understreker betydningen av Iran og Sentral-Asia.

I skrivende stund er byggingen av oljeledningen fra Baku til Ceyhan påbegynt. Selv om prosjektet er kostbart, synes finansieringen å være i orden. Utsiktene er dermed at ledningen står ferdig i 2005. Dersom USA på den tid skulle ha kontroll over Irak, vil betydelige mengder olje kunne tilføres Middelhavet, med mulighet for lavere priser og dårligere lønnsomhet for utvinning av olje og gass i Kaukasus og Sentral-Asia. Dersom USA på dette tidspunkt derimot skulle ha viklet seg inn i en vanskelig situasjon i Midt-Østen, med politisk uro i Irak og andre oljeeksporterende naboland, er mulig­hetene knappere oljeforsyninger, høyere priser og bedre lønnsomhet for utvinning av olje og gass i Kaukasus og Sentral-Asia.

PDF med originaludgaven af Militært Tidskrift hvor denne artikel er fra:

militaert_tidsskrift_132.aargang_nr.1_2003.pdf

 


[1] Zbigniew Brzezinski, The Grand Chessboard, Basic Books 1997, s.123 f.

[2] “Moscow Scores In Caspian Oil Pipeline Game”, Petroleum Intelligence Weekly, 24. april 2000.

[3] John Barham, “East-west pipeline: Oil and gas to be transported through Turkey”, Financial Times, 3. mars  1998.

[4] Darrel Slider, “Democratization in Georgia”, i Conflict, cleavage and change i Central Asia and the Caucasus, ss. 155 – 198, red. Cambridge 1997, Cambridge University Press, red. Karen Darwisha og Bruce Parrott.

[5] Terry Lynn Karl, The Paradox of Plenty, London 1997, The University of California Press, s. 44 ff.

[6] Muriel Atkin, “Thwarted democratization i Tajikistan” i Conflict, cleavage and change i Central Asia and the Caucasus, ss. 277 - 311.

[7] Michael Ochs, “Turkmenistan: the quest for stability and control”, ” i Conflict, cleavage and change i Central Asia and the Caucasus, ss. 312 - 359.

[8] Martha Brill Olcott, “The Caspian’s False Promise”, Foreign Policy, nr. 111, 1998, ss. 95 - 113.

[9] Ahmed Rashid, The Resurgence of Central Asia, London 1994, Zed Books, s. 69.

[10] ibid., s. 75.

[11]“Central Asia and America: Wooed but not wowed”, The Economist, 22. april 2000, s. 60

[12] Yuri N. Zini and Alexei V. Maleshenko, "Azerbaijan", i Central Asia and the Caucasus after the Soviet Unioned. Mohiaddi Mesbahi, Gainesville, Fl.1994, University Press of Florida, ss. 99 - 115.

[13] Dilip Hiro, Between Marx and Muhammad, London 1994, Harper Collins, s. 73 f.

[14]Carlotta Gall, “Azeris: challenge to iron ruler”, Financial Times, 3. februar 1998.

[15] Martha Brill Olcott, "Kazakhstan: a republic of minorities", i Nations and Politics in the Soviet Successor States, red. Ian Bremmer and Ray Taras, Cambridge 1993, Cambridge University Press, ss. 313 - 330.

[16]“Central Asia and America: Wooed but not wowed”.

[17] Richard Pomfret, The Economies of Central Asia, Princeton 1995, Princeton University Press, s. 87.

[18]Igor Trutanow, Zwischen Koran und Coca-Cola, Berlin 1994, Aufbau Taschenbuch Verlag, s. 128

[19] Dilip Hiro, op.cit., s. 145.

[20] Richard Pomfret, op.cit., s. 124 f.

[21] Olivier Roy, La nouvelle Asie centrale, s. 208.

[22] Richard Pomfret, op.cit, s. 74.

[23] Cathérine Poujol, "Ouzbékistan , an II de l'indépendance" i État moderne, nationalismes et islamismes, red. Pierre Robert Baduel, Paris 1994, Revue du Monde Musulman et de la Méditerranée, Édisud, pp. 163-170.

ss. 163 - 169.

[24] ibid., s.163 f.

[25] Sandra Mackey, The Iranians, New York 1998, Penguin Putnam, s. 391.

[26] Amy Myers Jaffe og Robert A. Manning, ”The Shocks of a World of Cheap Oil”, Foreign Affairs, januar-februar 2000, ss. 16 - 29.

[27] ibid.,, s. 25.

[28] Frédéric Grare, “La nouvelle donne énergétique autour de la mer Caspienne: une perspective géopolitique”, i La Caspienne: une nouvelle frontière, Cahiers d’études sur la Méditerranée orientale et le monde turco-iranien, nr. 23, Paris 1997, ss. 15 - 38.

[29] ibid., s. 34.

[30] Olivier Roy, La nouvelle Asie centrale, s. 291 f.

[31] Zbigniew Brzezinski, The Grand Chessboard, s.125.

[32] Sandra Mackey, The Iranians, s. 382.

[33] Shahram Chubin, Iran’s National Security Policy, Washington, D.C. 1994, The Carnegie Endowment for International Peace, s. 3 - 5.

[34] Mohammad Reza-Djalili, “Perspectives iraniennes” i La Caspienne: une nouvelle frontière, ss. 127 - 141.

[35]Ian Cuthberson, “Notre destin est en train de se jouer en Asie centrale”, i Le temps stratégique, september 1995, ss. 30-45.

[36] Vicken Cheterian, “Sea or lake: a major issue for Russia”, i La Caspienne: une nouvelle frontière, ss. 103-125.

[37] Olivier Roy, La nouvelle Asie centrale, Paris 1997, Éditions du Seuil, s. 243 ff.

[38] Frédéric Grare, “La nouvelle donne énergétique”, s. 27.

[39] Vicken Cheterian, “Sea or lake: a major issue for Russia”, s. 115.

[40] Olivier Roy, La nouvelle Asie centrale, s. 292.

[41] Lowell Bezanis, “Joining Forces With Iran and Russia”, i Transition, September 11, 1995, ss. 70 - 73.

[42] Vitaly Naumkin, “Les Etats-Unis, première puissance ou gendarme mondial ? » i Les Etats-Unis, maîtres du monde ?, Paris 1999, Éditions Complexe, red. Henry Lelièvre, ss. 123 - 144.

[43] Ted Galen Carpenter, A Search for Enemies, Washington, D.C., 1992, The Cato Institute, s. 139 ff.

[44] André Nouschi, Pétrole et relations internationales depuis 1945, Paris 1999, Armand Colin, s. 239.

 

Litteraturliste

Del:



Der er i øjeblikket ingen kommende arrangementer.

Næste arrangement er under udarbejdelse, og vil blive lagt op hurtigst muligt.