Norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk

De norske forsvarsplanene i første halvdel av 1990-tallet var i det store og det hele
bygget over samme lest som dem man hadde; under Den kalde krigen. Planene var
basert på å holde linjen i Troms inntil forsterkningene kom. De norske styrkene er
bare ment å kunne holde linjen i en kortere periode. Norsk forsvarsstrategi er dermed
avhengig av forsterkninger utenfra. Dei overordnede målet for norsk sikkerthetspolitikk
fremstår i en slik sammenheng som å sikre at landets allierte fortsatt
holder sine øyne festet mot norsk territorium, og være villige til å konrnie Norge til
unnsetning i tilfelle et angrep østfra. Den eneste direkte utfordring som er identifisert
i disse planene konseptet er Russland.
En slik fremstilling av norsk sikkerhetspolitikk er ikke uvanlig - ja, den er
faktisk regelen både i den militære fagdiskurs og i det generelle politiske ordskiftet.
Dette kapitelet vil vise hvor mange forutsetninger som ligger under denne tilsynelatende
selvinnlysende (eller 'commensensistiske') fremstillingen av norsk sikkerhetspolitikk,
og dermed å vise, for å gjøre Bertrand Russells ord til våre, hvorledes
'common sense is the metaphysics of barbarians'. Vi kan foregripe konklusjonen med
det samme: En oppfatning av norsk sikkerhetspolitikk som den ovenstående, reflekterer
ikke de grunnleggende forandringene i politikkens vesen som man står overfor
etter Den kalde krigens slutt.
Det gir selvfølgelig liten mening å redusere spørsmålet om Den kalden krigens
slutts innvirkning på norsk forsvars- og sikki^rhetspolitikk til en drøfting av forandring
i allianseforhol^ og forsvarsoppsetning. Likefullt er det slik man ofte har gått
frem i avis og stortingsdebattene.
Den tradisjonelle forståelsen tar tre ting for gitt. For det første slås det rett og
slett fast at Norge er den enhet det snakkes om; det problematiseres ikke hva 'Norge'
måtte være. For det annet defineres forsvars- og sikkerhetspolitikk som det å orga-
nisere informasjon og ressursér innad i Norge og rette det utover fra Norge; Norge
tenkes som en skarpt grenseoppgått og adskilt enhet som skal sikres mot angrep
utenfra. For det tredje er det uklart hva sikkerhet er, og hvor mange deler av politikken
den bør omfatte. Kapitlet problematiserer disse tre uuttalte forutsetningene om
henholdsvis sikkerhetens subjekt, kontekst og innhold. Kapittelet innledes med den
forholdsvis ukontroversielle påstand at den foreliggende litteratur springer ut av en
tradisjonell forståelse av hva norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk er. Dertil føyes
den kontroversielle påstand at en slik forståelse ikke er selvsagt.
I del to problematiserer vi sikkerhetens subjekt, 'Norge', som en rekke motstridende
prosjekter. Vi identifiserer tre slike som spesielt relevante for forsvar og
sikkerhet: Norge som administrasjonsapparat, Norge som etnisk nasjon, Norge som
territorium. De siste to hundre år har disse prosjektene, til tross for åpenbare sprik,
blitt diskutert som om de var svært overlappende, simpelthen fordi det var et ideal
at de skulle så være. Siden Den kalde krigens slutt har man imidlertid hatt tre debatter
om sikkerhet - om størrelsen på forsvarsbudsjettet, om medlemskap i EU og
om intemasjonalisering av Forsvaret - som alle på sin måte viser uenighet om hvordan
disse prosjektene skal forstås, og om hvordan de skal ordnes hierarkisk i forhold
til hverandre. Det er karakteristisk at disse tre debattene bare delvis har vært sett i
sammenheng. Det skyldes at administrasjonsapparatet, nasjonen og territoriet har
vært implisert i debattene på forskjellige måter, slik forskjellige akser. at debattene har utspilt seg langs
I del tre problematiserer vi sikkerhetens kontekst. Her fokuseres det på Norge
som sikkerhetspolitisk subjekt i en transnasjonal sammenheng. Spørsmålet som
stilles er i hvilken grad det gir mening å snakke om staten Norge som noe som kan
sikres i forhold til en sammenheng som betraktes som rent ekstern. Fremstillingen
av Norge som 'vi på innsiden' som skal sikres mot 'dem på utsiden' i resten av verden,
kritiseres. Hovedpoenget her er at bortfallet av Sovjetunionen som den eneste
trusel samt mtegrasjonen av væpnede styrker om ikke umuligjør, så i alle fall vanskehggjør
selve tanken om Norge som et skarpt avgrenset sikkerhetspolitisk subjekt.
I en konkluderende Qerde del trekker vi på den foregående diskusjonen for å si
noe om hva norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk kan være i en situasjon der hverken
'Norge', 'forsvar' eller 'sikkerhet' kan bestemmes entydig. Mens det i del to var 'Norge'
og i del tre 'politikk' som ble problematisert, dreier det seg her om hva 'sikkerhet'
er etter Den kalde krigens slutt.
 

Historiografi: Den tradisjonelle forståelsen
Da Norge fikk sin egen utenrikspolitikk rundt århundreskiftet, så enkelte dette som
et prosjekt løsrevet fra det eksisterende systemet av stater. 'Vi prøver at avskaffe al
Politik gjennem Voldgiftstraktater og Neutralitet, og vi opretter egne Konsuler for
vor Handel og Skibsfart, styret helt ud af os, af et Udenrigsministerium uden Uden
rikspolitik', avsluttet Bjørnson en feiret artilckel i Verdens Gang (11. november
1896). Og ni år senere viste Norges først:e utenriksminister, Jørgen Løvland
(1905-1908), at et slikt syn også kunne hevdes fra offisielt hold etter at Norge var
blitt et subjekt under folkeretten;
Ser man paa forholdene udad, saa siger man altid med megen styrke: vi vil
ingen udenrigspolitik have. Jeg har brugt selvsamme udtryk, og kan være enig
i det, dersom man bare finder den rette begrænsning for udtrykkets betydning,
at opgaven maa være at holde os udenfor deltagelse i de kombinationer og
alliancer som kan drage os ind i krigseventyr sammen med nogle af de europæiske
krigerstater (Stortingsforhandlinger 1905-1906: 45-46)
Man øver neppe for mye vold mot disse tekstene om man her ser et ønske om at
Norge skulle kunne greie seg uten en sikkerhetspolitikk. Det fantes på denne tiden
en utbredt forestilling om at krig skyldtes stormakters skjulte renkespill, og at
småstater hadde muligheten til å isolere seg fi:a sikkerhetspolitikken forstått som et
slikt.Bjørnson og Løvland lånte inn denne retorikken fra Manchester-liberalistene
Richard Cobden og John Bright og anvendte den på norske forhold. Men mens den
i verdensmakten Storbritannia fungerte som en parlamentarisk kritikk av statens
disposisjoner, ble den i småstaten Norge omdannet til en tese om at det lille, uplettede
land kunne isolere seg fra stormaktspillet simpelthen ved ikke å ha noen utenrikspolitikk.
Mot en slik bakgrunn er det kanskje ikke overraskende at det ennå ikke
foreligger et standardverk om den norske stats inntreden i internasjonal politikk som
suverent subjekt i 1905. Det nærmeste vi konnmer er Olav Ristes (1965) standardverk
om Den første verdenskrig, med den talende titel The Neutral Ally. Norges
isolasjonistiske mellomkrigshistorie, herunder innføringen av forsvarsordningen
(også kalt 'bankerottordningen') av 1933 og den manglende sammenheng mellom
utforming og iverksettelse av forsvars- og sikkerhetspolitikk, er dekket i Ørvik
(1961/62), og det finnes en bok om forholdet til Sovjetunionen (Danielsen 1964).
På 1930-tallet bidro Norge, sammen med andre små europeiske land, til å undergrave
den internasjonale orden da staten resei'verte seg mot Folkeforbundets artikler
om kollektiv militær innsats mot aggressorstater. Argumentet var at slikt kunne
'krigerstatene' ta seg av - det var ikke fredelige småstaters bord. Sett i ettertid hadde
altså isolasjonismen sin pris ikke bare i form av manglende forsvar, men også hva
angikk manglende ansvarsfølelse for det internasjonale systemet som sådan.
Den tyske okkupasjonen 1940-1945 fremstår blant annet som et minnesmerke
over en feilslått norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. I vårt perspektiv er det mest
interessante hvordan krigen aktualiserte 'Norge' som en serie splittede prosjekter, og
hvordan etterkrigshistoriografien likefullt så godt som konsekvent bestreber seg på
å føye sammen dette 'Norge' til et ensartet prosjekt. Begrepsparene utefront/ hjemmefront
og gode nordmenn/quislinger bærer i seg slike splittelser. 'Utefront' viser
til London-regjeringen den direkte arvtakeren til mellomkrigstidens administrasjonsapparat
(Riste 1973/79). 'Hjemmefront' refererer derimot til forband som fysisk var
å finne på norsk jord. 'Gode nordmenn' viser til den delen av nasjonen som sluttet
opp om administrasjonsapparatet i eksil, 'quislinger' til den delen som sluttet opp om
Quislings regjering. Når en slik utlegning virker uvant, er det fordi administrasjonsapparatet
i London, den delen av nasjonen som besto av gode nordmenn samt
territoriet som ble befolket av hjemmefronten, i etterkrigshistoriografien fremstår
som et uproblematisk, ensartet og 'egentlig' Norge.
Ifølge Johan Jørgen Holsts standardverk (1967: 205) var antall norske krigsdødsfall
2091, hvorav bare et par hundre mennesker døde i kamp. Det interessante
her er at det for Holst ikke er nok at man dør som følge av en krigshandling, men at
man dør i uniform. Dermed holdes de over 3600 sjøfolkene som døde, utenfor
regnestykket. Det er heller ikke nok å dø i hvilken som helst uniform; det må være
en norsk sådan; de 689 som døde i SS-uniform på østfronten var per definisjon ikke
gode nordmenn, og regnes derfor heller ikke som nordmenn (1). Den norske nasjon
rekonstituerte seg i etterkrigstiden som et hele ved å gå sammen om å glemme denne
typen splittelser. Først nylig ble problemstillinger som de sprikende sikkerhetspolitiske
orienteringer innad i 1991). Quislings regjering gjenstand for forskning (Sørensen
Holsts verk er et standardverk også i den betydning at det viser standarden for
hvordan norsk sikkerhetspolitikk ble diskutert i etterkrigstiden. Etter kapitler om hva
sikkerhet er, følger kapitler om det internasjonale miljø, om Norge og Nato, herunsdaenr
vbeansde-e loseg. atompolitikken, om Norden, og om forsvarspolitikk som tvangsmakt-
Etter at Den annen verdenskrig dreide debatten seg om hvordan man skulle
unngå et nytt 9. april. Oppfatningen dengang og senere var at '[I] sum gir den norske
erfaringen fra 1940 et klassisk eksempel på Henry Kissingers påstand om hva som
skjer når en nøytral stat gjør sitt forsvar avhengig av hjelp utenfra; resultatet er en
kombinasjon av ulempene ved både nøytralitet og allianse (Riste 1985: 16). Det er
likevel et hovedpoeng for Riste at overgangen fra nøytralitet til alliansepolitikk var
en mindre kursendring enn det har vært vanlig å tro.
Når Riste og andre historikere velger å se kontinuitet i norsk sikkerhetspolitikk,
er det kanskje for å nyansere det som fradisjonelt er sett som et dramatisk brudd.
'Det er vanskelig å tenke seg at Norge skal komme til å forsvare seg uten å ha allierte,
og det er nødvendig å erkjenne at Norge med sine begrensede ressurser ikke vil
kunne holde stand alene i lengere tid', het det i planen for gjenreising av Norges
forsvar av 1946 (sitert etter Riste 1992: 6). Etter Den annen verdenskrig fremsto
hovedalternativene som enten et nordisk forsvarssamarbeide, eller medlemskap i
Nato (Skodvin 1971; Eriksen 1972). Først godt ut i etterkrigstiden begynner man å
studere Norge fra utsiden og inn, som en del av et bredere krigsteater. Udgaard
(1973) er et ypperlig eksempel.
Det er altså refleksjoner om norsk sikker slutten av 1960-årene som fortsatt preger daj
siden den tid har ikke vært preget av nytenk at man de siste tiår har kunnet se en tilbakevir
angår den faglige debatten om norsk utenriks krigens slutt altså foreløpig ikke satt sterke s
I stedet for å gi seg i kast med en bred de tre deldebatter som ikke engang er blitt sett i
diskutert forandringene i NATO, og NATOs europeiske union (EU) og Den vesteuropeis
vært preget. og innskrenket av å være en del slutte seg til EU. For det annet er det blitt di:
disponere mannskaper og våpentyper for å s av at Arbeiderpartiet og Høyre gjennom hele
hverandre ved at Arbeiderpartiet vil ha mindr har dermed kommet til å dreie seg mer om
behovene for fremtvinger omdisponering. Dei og er blitt avgrenset til å dreie seg om hvoil
territorialforsvar i forhold til den intemasjo øket deltagelse i intervensjoner utenfor norsk
og Makedonia. At debattene har vært ført s opererer med høyst forskjellige forestillinge
Sikkerhetens subjekt: Staten Norge Det finnes altså ingen konstant essens uavh
opphøyes til et uproblematisk sikkerhetssubj trerte blikket, finnes det imidlertid tre forsk
betegnes som 'stat' (Buzan 1991). Konstru; sjonalstat gjennom de siste hundreår har plas
i et spenningsfelt mellom staten forstått som etterhvert nasjon.
rhetspolitisk historie fra tiden omkring
gens forståelse. De 25 år som er gått ling. Yngre historikere hevder endog
leende utvikling (Sørensen 1989). Hva og sikkerhetspolitikk, har Den kalde spor etter seg (2).
:batt slik situasjoen krever, har man fått sammenheng. For det første har rnan
relative betydning i forhold til Den ke union (VEU). Denne debatten har
av debatten om hvorvidt Norge skulle ikutert hvorledes man best skal kunne
ikre Norge. Denne debatten er preget ätterkrigstiden har differensiert seg fra
j og Høryre vil ha mer til forsvaret, og itørrelsen på kuttene i utgifter enn om
;ii tredje debatten har vært ført separat, ledes man bør prioritere det fortsatte
malisering av forsvarsoperasjoner som territorium, i Gulfen, Bosnia, Somalia
jparat, skyldes først og fremst at man r om hva 'Norge' er.
engig av tid og rom som entydig kan ^ ;kt Norge. Beholder man det statssenikjellige
prosjekter som alle tradisjonelt isjonen av den territorieh baserte najsert
spørsmålet om sikkerhetens subjekt administrasjonsapparat, territorium og
Staten: administrasjonsapparatet Vestens politiske tenkning i moderne tid h
spørsmålet, i den grad at når staten skal defi 1982:4) standarddefinisjon entydig adminis
to andre størrelsene: Staten er den instans legitim tvangsmakt. Poenget er at instans sti
empel til fylker og kommuner, men én insts ar først og fremst kretset om det siste
neres, fremhever Max Webers ([1922] rasjonsapparatet til forkleinelse for de
som hevder å ha monopol på bruk av år i entail; makt kan delegeres, for eks-
,ns er suveren.

Staten kan her avgrenses til det politiske system med tilhørende organisasjoner
for styring. Man kan også skille mellom organisasjonene som er bygget opp for
utøvelse av politikk, og det politiske systemet, hvori kampen om kontroll av den
utøvende makt foregår. Statlige organisasjoner, som Forsvaret, har egeninteresser
som i varierende grad legger føringer for utformingen av sikkerhets- og forsvarspolitikken.
Forsvaret vil uansett ha stor inntlytelse over politikken på sitt område, som
andre administrative organer påvirker sine områder. Som administrasjonsapparat har
Norge en flere hundre år gammel historie, men gradene av spillerom i forhold til
andre administrasjonsapparater og i forhold til samfunnet har variert slik at at kontinuiteten
ikke bør overdrives.
De norske væpnede styrker er en del av administrasjonsapparatet. De kan ses
på som en stor organisasjon, eller som en koalisjon av flere institusjoner som både
konkurrerer og samarbeider med hverandre. Sammenlignet med mange andre europeiske
land (men ikke med for eksempel Russland eller Storbritannia) har Försvarsdepartementet
i Norge en forholdsvis lav grad av styringsmonn overfor Forsvarets
Overkommando, som igjen har en tilsvarende lav grad av styringsmonn overfor
forsvarsgrenene, som har overraskende stor grad av spillerom. Dette illustreres ikke
minst av utviklingen siden Den kalde krigens slutt.
De tre forsvarsgrenene - Hæren, Luftforsvaret, Sjøforsvaret, samt Heimevernet,
som strengt tatt ikke er en försvarsgren, men vel fungerer sorri en - har alle interesse
av store forsvarsbudsjetter, men vil strides om den interne fordelingen av midlene.
Innenfor hver försvarsgren finnes våpengrener med mer eller mindre sarnmenfallende
interesser. Dette er nok mest markert innenfor Sjøforsvaret, som består av Marinen,
Kystvakten og Kystartilleriet. Under Den kalde krigen ble en viss fordelingsnøkkel
forsvarsgrenene imellom institusjonalisert. Med omstruktureringen på
1990-tallet ble fordelingsnøkkelen endret, og man fikk dermed økt rivalisering
mellom forsvarsgrenene.
Forsvaret i Norge har vært mer sentralisert enn for eksempel i Sverige og i
Storbritannia, spesielt siden 1963, da stillingen som Forsvarsjef ble innført nettopp
for å få økt feiles styring. Fellesinstitusjoner som Forsvarets Overkommando (FO)
og Forsvarskommandoene i Nord- og Sør-Norge ble innført i 1971, med samme
begrunnelse. Sjefene for Forsvarsgrenene mistet da sine sjefstitler og ble isteden
Generalinspektør. De inngikk i FO og ble underlagt én sjef; Forsvarssjefen (Godø:
1989). På papiret skulle en slik ordning gi rom for helhetstenkning i Forsvaret,
men det har den bare gjort tidvis.
Forsvarsgrenene har hver for seg hatt ansvar for utdanning og personellpolitikk,
en ordning som fostrer lojalitet til försvarsgrenen, ikke til Forsvaret som sådan.
Offiserer som tjener i FO synes i mange sammenhenger å fungere som representanter
for sin försvarsgren, og forsvare disses interesser slik de defineres av Generalinspektøren.
Slik blir FO mer en arena for interessekamp enn et instrument for
Forsvarssjefen. I tillegg vil gjerne Forsvarsjefen trekke med seg lojalitet til sin
försvarsgren når han går inn i sin nye rolle. Totalt sett gir denne organiseringen
uheldige utslag fordi den ikke er i stand til å gi myndighet til stillingen som
Forsvarssjef. Forsvarssjefens myndighet vil denned avhenge av hans personlighet,
under en sterk Forsvarssjef kan helhetstenking presses gjennom, men med en svak
Forsvarssjef vil forsvarsgrenene kunne få stort spillerom.
En omfattende samkjøring av forsvarsgrenene, som den man nå ser tegn til i
USA, har vært lite utviklet i Norge (3). Heimevernet, er for eksempel lite lysten på
samordning med Hæren, fordi man der er redd for at 'Heimevernet skal miste sin
egenart' (Aftenposten 20. mårs 1995). Et slikt utsagn viser klart at i en fordelingssituasjon
der man ser det slik at lojalitet til Heimevernet, Forsvaret og administrasjonsapparatet
kommer i kontlikt, prioriteres försvarsgrenen. Dette gj elder imidlertid
ikke bare budsjettsaker. Hver försvarsgren har satt i verk utvikling av sin egen
doktrine, dvs de prinsipper som skal være styrende for virksomheten. I kortversjonen
av Sjøforsvarets 'doktrine' finner man at Sjøforsvaret bl.a. skal beskytte forsyningslinjene
langs kysten, og gi Hæren rygg(iekning mot invasjon fra sjøen, men
intet om amfibisk kapasitet for å understøtte Hærens nye planlagte taktiske mobilitet
innenfor det lokale teater (4).
Dette hovedinntrykket, at forsvargrenene i stor grad planlegger uten særlig grad
av sentral styring og kontakter seg imellom, bekreftes av tekster forfattet av offiserer.
For eksempel hevdes det at to forhold styrte Forsvarskommisjonen av 1990s
valg av militær struktur; 1) det økonomisk mulige innenfor eksisterende budsjettrammer,
og 2) fordelingsnøkkelen mellom forsvarsgrenene (Gjeseth 1993). Det vil
si at de bestående institusjoner måtte gis sin etablerte del av kaken, dermed var det
lite rom for dramatiske endringer i struktur. Dette betyr at den parlamentariske
innilytelse på forsvarstrukturen i praksis ikke er stor. Forsvaret og forsvarsgrenene
gis stor autonomi.
Siden det i første halvdel av 1990-årene er satt i gang flere prosjekter for å
opprette fellesorganer for de tre forsvarsgrenene, er dette en problemstilling som i
noen grad blir erkjent. Fra og med høsten 199:5 har man en feiles stabsskole, og det
er også arbeid i gang med henblikk på å etablere en sentralstab (altså en generalstab
'light'). Det vil ta tid før slike institusjonelle endringer nedfeller seg i form av en mer
koordinert poHtikk rent generelt, men en utvilkling i denne retning kan i alle fall
spores.
Staten: Folket, nasjonen
Spørsmålet om hvilke mennesker som skal underlegges staten, er de siste to hundre
årene stort sett blitt besvart med ett ord: nasjonen. Nasjonen ej et forestilt fellesskap
bygget opp over en slektskapsmetafor og bestykket med enkelte eller helst flere
kulturelle kjennetegn - fra å føre krav på et gitt territorium, til feiles språk og ofte
også til feiles etnisk opprinnelse. Til forskjell fra Norge finner man da også i enkelte
andre land nasjonens overlevelse spesifisert som et mål på linje med overlevelse for
staten som sådan; Litauens nasjonale sikkerlietsdoktrine kan tjene som eksempel
(Jurgaitiené & Wæver 1995).
'Norge' er altså en lokal variant av et fenomen som over de siste to hundre år har
tilrevet seg status som politisk hegemonielt først i Europa og deretter i resten av
verden, nemlig nasjonalstaten. Her spiller det liten rolle at nasjoner i rendyrket
etnisk forstand ikke eksisterer; om man refererer til mennesker som deler stat med
en større gruppe som 'minoritet', har man nettopp ved å definere dem i kraft av
majoriteten/nasjonen oppnådd å la deres blotte eksistens være et fenomen som er
avledet av nasjonens.
Siden spørsmålet om hvem som skal sikres blant annet kan besvares med grupper
av mennesker, er det avgj ørende for norsk sikkerhetspolitikk hvordan en sentral
gruppe som 'nasjonen' defineres, og i hvor mange sammenhenger nasjonen defineres
som den gruppe hvis sikkerhet skal forsvares. I tråd med tanken om at færrest mulig
politiske områder bør gjøres til gjenstand for sikkerhetsbetraktninger, skal vi i denne
omgang slå fast at kampen om hvorvidt den norske nasjon skal fortsette å være
hovedsakelig biologisk fundert, slik at for eksempel en mørkhudet person i bunad
fi-emstår som et kategorimistak, eller om den skal være politisk fundert, slik at alle
som slutter opp om grunnleggende trekk ved det norske politiske fellesskap omfattes,
stadig blir forsøkt gjort til et sikkerhetsanliggende (Bjørgo 1994). Disse
problemstillingene skal få ligge. Vi skal i stedet konsentrere oss om en praksis som
har vært og kanskje også fortsetter å være helt sentral for nasjonsbyggingen og
sikkerhetspolitikken, nemlig verneplikten.
Siden franske revolusj onære proklamerte doktrinen om masseutskriving fordrøye
to hundre år siden, har verneplikten innarbeidet seg som en sentral del av
forholdet mellom forsvar og politikk i en rekke land. Den var også et helt sentralt
instrument i de europeiske nasjonsbyggingsprosessene på 1800-tallet og utover. I
Norge fremstår den nå som så innarbeidet at man ofte ikke minnes de spesifikke
historiske forutsetningene av ideologisk, teknologisk og militær art som verneplikten
hviler på. I Norge trakk man imidlertid gjerne trådene fra det nye fremvoksende
nasjonale vernepliktssystem tilbake til tidligere tiders mobiliseringsordninger. Allerede
i tidlig middelalder finner man vemeplikt i norske lover. Disse ble etterhvert
innhentet av den teknologiske-økonomiske utviklingen. Da Landvernet, en raskt
oppsatt bondehær, ikke besto sin siste prøve i Kalmarkrigen i 1611, ble den i 1628/
41 erstattet av en mer moderne hær. Mens verneplikten før hadde vært individuell,
ble nå fire og fire gårder organisert som legder for å kunne stille og utruste én soldat.
Dette er et eksempel på hvordan den militærteknologiske utvikling endrer forutsetningene
for organiseringen av Forsvaret, og på hvordan administrasjonsapparatet
driver nasjonsbyggende virksomhet i statsbyggende hensikt. Den Norske Hær var
en statsbyggende insitusjon som skilte Norge fra Danmark, og viser hvordan området
i kraft av å være en administrativ enhet kunne utvikle et sosialt motstykke.
Hæren var basert på den frie norske bondestand, en klasse som ikke fantes i Danmark.
Hæren kunne i første omgang settes opp fordi det fantes en slik bondestand,
mens denne gjennom sin nye militære betydning styrket sin egen posisjon i det lange
løp (Måseng 1964).
Den almene verneplikt, for individuelle menn, utviklet seg i løpet av 1800-tallet.
Den ble viktig ikke bare i norsk statsbygging, men også i nasjonsbyggingen. Verneplikten
knyttes til demokratiet - folket skal selv bygge og forsvare landet. Den
sikrer mot at de væpnede styrker skilles ut sonri en stat i staten, og sikrer demokratisk
kontroll. Den symbolske verdien er stor. Gjemnom verneplikten lærer unge menn
landet og unge menn fra andre landsdeler og samfunnslag å kjenne. Uniformeringen
understreker likhet, fattig og rik er i prinsippe-t pålagt de samme plikter og påkjenninger.
Verneplikten virker dermed integrerende og er et vesentlig element i de
fleste norske menns livserfaring. Den er blitt en del av hva det vil si å være en norsk
ung mann.
I de senere år er disse funksjonene til en viss grad blitt utfordret. Sikher har for
eksempel fått tillåtelse til å bære turban, riktignok i khaki, i stedet for vanlige militære
hodeplagg. Dette er ingen stor sak, men (^t eksempel på at norske statsborgere
som ikke nødvendigvis defmerer seg selv som en del av den norske nasjon, kan
markere sin egen identitet i Forsvaret. Mer problematisk er kanskje eksemplene på
militærnekting på etnisk grunnlag. Dette ble; aktualisert tidlig i 1995, da en ung
mann av samisk opprinnelse nektet militærtjeneste med den begrunnelse at han i krig
kunne risikere å møte samer fra andre land i kamp. Dette synet ble støttet av daværende
fungerende sametingspresident Ing-Lill Pavall (Forsvarets Forum nr 5
1995). Om et slikt syn får gjennomslag vil man også måtte ta stilling til i hvilken
grad verneplikten i det hele tatt skal gjelde for norske statsborgere av annen etnisk
opprinnelse eller religiøs bekjennelse. Skal for eksempel muslimer kunne nekte
militærtjeneste fordi de risikerer å møte trosieller på den annen side i en konflikt?
I og med at et av Norges naboland, Russkmd, fortsatt er en etnisk og religiøst
sammensatt stat, kan slike problemstillinger bli aktualisert, selv uten at den økte
utenlandsinnsats for norske styrker tas med i betraktningen.
Fra 1945 av har verneplikten vært fundamentet for det norske Forsvaret. Man
har operert med lengre førstegangstjeneste enn tidligere, og stående avdelinger.
Storparten av unge menn har gjennomført 1‘ørstegangstjeneste. Dermed har ordningen
vært regnet som rettferdig. I den nye krigsstrukturen har ikke Forsvaret bruk
for alle vernepliktige. Tvert om regnes utdann ing av hele kuli av vernepliktige som
en økonomisk belastning (FS-91). Som Bull-F[ansen (1993) påpeker, er nå størrelsen
på krigsstrukturen så liten at et yrkesforsvair er et reelt alternativ. Reduksjoner i
inntaket kan dermed medføre mer forskjellsbehandling (Ugland 1991). Problemet
har vært debattert, men bare med en teknisk tilnærming. Man har diskutert hvordan
vernepliktsordningen kan forbedres, og holdt seg godt klar av sakens substansielle
sider. Å stille spørsmål ved selve verneplikten ville uvegerlig innebære at man åpnet
for en debatt om staten som et mangfold av prosjekter, noe politikere viker tilbake
for. På sanrnie måte har også forskere på feltet tradisjonelt avstått fra å diskutere
problemstillinger med et slikt potensial (5).
Staten: Territorium
Territoriet spiller en viktig rolle i nasj oners selvforståelse, det danner grunnlag for
nasjonale myter, følelser av tilhørighet og egen historie (Smith 1991). Dette er et
alment fenomen, men ikke minst tilfelle for den norske nasjon. Det norske selvbilde
bygger delvis på nordmenns nærhet til en hard natur, et barskt klima, og på stolthet
over å mestre disse forholdene. Politisk sett er Norge mer desentralisert enn de fleste
andre europeiske land, periferien har større gjennomslagskraft. Trolig defmerer den
norske nasjon seg mer som 'Norge - landet' enn 'Norge - staten' (i den grad man er
seg skillet bevisst). Det er kanskje ikke tilfeldig at den norske nasjonalsang priser
territoriet, ikke gitte politiske ordninger slik den britiske, franske eller tyske gjør det.
Det er strenger som disse den pensjonerte general Werner Christie (1995) spiller
på når han hevder at 'Hovedoppgaven (for Forsvaret) er å forsvare fedreland og
hjem mot den som truer vår fred og frihet. Grunntanken er den sanmie som instinktivt
er nedlagt i de fleste levende vesener - beskyttelse av reviret og artens videreføring'.
Ut ifra dette kan man forvente større offer av soldater og offiserer når de
forsvarer territoriet enn når de fungerer som et utenrikspolitisk instrument i statens
tjeneste (ibid.). Christie mener videre at i situasjoner som avviker fra denne hovedoppgaven
kan ikke staten forvente den samme lojalitet fra offiserene. Kjernen i
argumentet er ikke ny, debatten om Forsvarets eventuelle rolle i Alta-saken (1980)
viste at mange offiserer da var minst like skeptiske til å utvide Forsvarets rolle innad
i samfunnet som det man nå er til å utvide rollen utenfor landet. Enkelte satte stillingen
inn på at Forsvaret ikke skulle brukes i interne politiroller (Pugh 1981). Det er
altså et visst grunnlag for å spørre om de væpnede styrkers ideologiske fundament
er så sterkt knyttet til forsvar av territoriet at lojaliteten til dette prinsipp er sterkere
enn til statens politiske ledelse.
Det historiske grunnlaget for denne ideologien er forsåvidt betydelig, om enn
selektivt i forhold til helheten i norsk militær historie. I unionen med Danmark ble
den norske hær ofte brukt offensivt i konflikter med Sverige, og om man vant enkelte
slag, så tapte tvillingrikene de fleste kriger, ofte med territorielle tap for Norge
som resultat. Deler av hæ^en ble også til tider, som under den ulykksalige 'Tyttebærkrigen'
i 1788, leiet ut til fremmede fyrster. I 1814 ble det innført geografiske begrensinger
på bruken av de norske styrkene. Store deler av styrkene kunne ikke
lenger brukes utenfor Norge. Man ville ikke trekkes inn i flere ødeleggende kriger
mot sin vilje. Den annen verdenskrig, og da den ydmykende okkupasjonen kanskje
mer enn selve krigen, er nok den viktigste nasjonale felleserfaring som danner
grunnlaget for vernepliktsforsvaret. Disse hendelsene, som foregikk i ulike historiske
kontekster, har like fullt én ting til feiles; de knytter an til norsk territorium, og
fremhever det territorielle som det viktigste for sikkerheten. Det er sannsynligvis
også derfor nettopp disse historiske erfaringene, og ikke norsk militær innsats andre
steder på kloden, har etablert seg som fast horisont for debatter om norsk forsvarsog
sikkerhetspolitikk. I vår sammenheng er dette desto viktigere fordi man her har
mekanismen som genererer syn som Christies, og de er langt på vei er representativt
for standardsynet i alle fall blant offiserskorpsets eldre garde.
Det bør også sies at i den nasjonale standardformulering av erfaringene fra 1940
forklares det ydmykende nederlag heller med politikernes mangeårige nedprioritering
av Forsvaret enn med de væpnede styrkers tildels bedrøvelige innsats. Det er
mot en slik bakgrunn av skepsis til det politiske system at Christie (1995), med tanke
på spørsmålet om tvangsbeordring av offiserer, kan skrive at 'Spissformulert kan
avgjørelsen om liv og død bli et partipolitisk spørsmår. Hva betyr egentlig dette"?
Spørsmål om liv og død er nettopp et spørsmål som administrasjonsapparatet ved
dets øverste politiske ledelse, som i et konkurransedemokratisk system nødvendigvis
kommer fra partier, er satt til å avgjøre. Dette er neppe oppsiktsvekkende.
I motsetning til Christies revirsyn står oppfatningen av at fremtidige risiki for
Norge ikke nødvendigvis kan møtes med tradisjonell forsvarstenkning. Her vil man
hevde at Norge, som et lite land, er særlig avhengig av at internasjonal lov og orden
respekteres og av stabilitet i det internasjonale system. Ved siden av forsvaret av
norsk territorium bør derfor også militær innsats utenfor landets grenser inngå som
en av Forsvarets hovedoppgaver (Eide 1995). Forsvaret er statens primære instrument
for anvendelse av tvangsmakt, og må kunne brukes der staten, om enn indirekte,
er truet. Og siden Forsvaret i Norge er und(^rlagt de demokratisk valgte politiske
organer må yrkesoffiserer derfor akseptere at disse organer bestemmer hvor og
hvordan de væpnede styrker skal kunne anvendes. Om så ikke skulle være tilfelle,
bør offiserene kanskje se seg om etter noe annet å gjøre (ibid.). Med vernepliktige
stiller saken seg annerledes, her gjelder fremdeles prinsippet om frivillighet.
Under Den kalde krigen tenkte man seg at Norges geografiske beliggenhet
gjorde landet strategisk viktig for stormaktene. Denne oppfatningen var tett knyttet
til supermaktkonfrontasjonen og spesielt til den rolle supermaktenes ubåtbaserte
kjernefysiske annenslagsevne spilte (Tunander 1991). Sovjetunionens sammenbrudd
feide bort forutsetningene for en slik oppfatning. Ordtaket om at man ikke kan
forhandle om geografi er misvisende; interesse.n for Nordområdene under Den kalde
krigen er et eksempel på at sikkerhetspolitiske og teknologiske faktorer kan endre
geografiens betydning. Geografi er også sosialt konstruert. Siden amerikanske og
russiske ubåter fortsatt patruljerer nordlige larvann, forsvant ikke den strategiske
betydningen helt med avslutningen av Den kalde krigen. Området har hatt betydning
helt siden Russland ble en stormakt, fordi man her finner landets eneste vestvendte
isfrie havneområde. Denne betydningen består. Men siden mulighetene for en storkrig
i Europa der norsk territorium var interessant, bl.a. som en trusel mot forsyningslinjene
over Atlanteren, forsvant, har områdets betydning blitt vesentlig svekket.
Det kan stilles spørsmål om hvordan det norske territorium er blitt definert i
forhold til hva som skal forsvares. 11951 så man for eksempel for seg at Tysklandsbrigaden,
sammen med danske og britiske styrker, skulle innlede forsvaret av Norge
ved Kieler-kanalen i Schleswig-Holstein (Tamnes 1986). Ideen om et fremskutt
forsvar varte imidlertid ikke lenge, under mesteparten av Den kalde krigen la for
eksempel ikke de norske forsvarsplanene opp til noe utholdende forsvar av Finmark.
Dette var av kapasitetsmessige årsaker; fjellene i Troms er mer egnet for forsvarsstrid
enn Finmarksvidda. Strategien var derfor basert på å holde Lyngen-linjen. Man
kan kanskje si at forestillingen om det territorium som skulle forsvares har vært
minimalistisk.
En ekstremt maksimalistisk tolkning av territoriet kunne ha inkludert Svalbard
så vel som Dronning Maud Land, samt alle skip under norsk tlagg, noe som selvsagt
ville ha vaert umulig gitt tilgjengelig kapasitet. Det finnes presedens for at norske
væpnede styrker har satset på beskyttelse av norsk skipsfart under fjerne hinmielstrøk.
På 1700- tallet bekjempet Den dansk-norske flåte pirater i Middelhavet. Under
Den amerikanske borgerkrig sendte man en korvett for å beskytte skipsfarten
langs den amerikanske østkyst. Under Den første, og også under de innledende faser
av Den andre verdenskrig ble det imidlertid ikke truffet militære tiltak for å sikre
norsk skipsfart. Like vel, så sent som under krigen mellom Iran og Irak argumenterte
enkelte for at Norge burde sende "kanonbåter' til Golfen for å trygge norsk skipsfart.
I boken Kystmakt argumenterer Jacob Børresen ( 1993) for at Norge av i dag
har meget store økonomiske interesser i sine nære havområder. Norsk jurisdiksjon
i, og kontroll med, disse omj*ådene kan komme i konflikt med maritime stormakter,
sjømakter, som i større grad har interesser av folkerettens prinsipp om havenes frihet.
Norge er dermed en kystmakt, og utformingen av det norske forsvar bør tilpasses
dette.
Da man på W70-tallet opprettet Kystvakten, planla man å utruste denne med
syv patruljefartøyer av Nordkapp-klassen. Av økonomiske årsaker endte man opp
med bare tre (Isaksen 1990). Senere har man ikke tilført nevneverdige nye ressurser
til Kystvakten, men økonomisk aktivitet i havområdene rundt Norge har økt betraktelig,
samtidig som fisket fremdeles er en av landets viktigste næringer. Reguleringen
av fiskeriene i havområder under norsk jurisdiksj on er blitt mer ambisiøs, men
altså uten at man har satt av friske midler som kunne gjøre det mulig å oppfylle
ambisjonene. Dette misforholdet er bafe blitt mer markert siden Den kalde krigens
slutt (Lindaas 1994). For det første er norsk jurisdiksj on i vernesonen rundt Svalbard
blitt kraftig utfordret, særlig av Island. Da Kystvakten i 1994 ble beskutt av en
islandsk tråler for deretter å gjengjelde ilden, markerte dette at en periode med
hårdere konkurranse orn ressursene i havet var innledet. For det andre ga det økte
utenlandske fisket i det uregulerte 'Smutthullef Kystvakten nye oppgaver som overvåking
og evaluering der. For det tredje utfordret organisasjoner som Greenpeace
og Sea Shepherd, norsk hvalfangst. Deres ofte harde metoder førte til at kystvaktskip
ble satt inn for å overvåke deres bevegelser. Kollisjonen mellom kystvaktskipet
'Andenes' og Sea Shepherd-skipet 'Whales Forever' markerte igjen at maktbruken
ble skrudd noen hakk oppover. For det fjerde ble det utover i 1990-årene klart at
skipstrafikken langs kysten skapte kinkige problemer. Særlig gjaldt dette transporten
avutrangerte marinefartøyer. Krysseren 'Murmansk' på 17.000 tonn som drev om-
kring i dagevis på Lopphavet før den gikk på grunn på Sørøya julaften 1994, var
bare ett av flere slike tilfeller. Dette vil uvegerlig måtte føre til en ytterligere økning
av Kystvaktens arbeidsoppgaver. Misforholdet mellom de oppgaver som tårner seg
opp og de økonomiske midler som avsettes til Kystvakten, er påtagelig, og føyer seg
inn i et mønster som vi vil diskutere nærmere nedenfor.
Ressursene i Nordsjøen har en helt vital betydning for norsk økonomi. Like vel
er det ikke satt i verk substansielle tiltak for å beskytte installasjonene i Nordsjøen
i en krigssituasjon (6). Norge er i dag den nest største eksportør av olje i verden, og
i løpet av få år vil Norge i tillegg levere rundt en tredjedel av Europas import av
naturgass (7). Om stater eller terroristgrupper skulle ønske å ramme Europa eller
enkeltland som Frankrike, kan norske gassinstallasjoner bli truet. Norge risikerer
altså å bli trukket inn i konflikter der andre europeiske land er involvert, ikke på
grunn av egne handlinger, men simpelthen fordi man besitter strategiske ressurser.
Man kan kanskje trekke en försiktig parallell til flåteranet i 1807: en småstat i besittelse
av ressurser som kan påvirke maktbalans(^n vil i en generell krisesituasjon lett
kunne få et akutt sikkerhetsproblem uavhengig av egne intensjoner.
Norges rolle som energieksportør er altså relativt sett blitt svært mye viktigere,
og øker ytterligere som følge av den usikre politiske situasjon i de to alternative
gassleverandørlandene Russland og Algerie. 1 et storkrigsperspektiv vil neytralitet
dermed ikke kunne være noe alternativ for Ni3rge. Produksjonen kan ikke stenges
så lenge konflikten varer, fordi det ville vaere; å rette et slag mot parter som er avhengige
av norsk energi. Dette ville ikke bare kunne oppfattes som illojalt av handelspartnere,
men ville også invitere til at stater benyttet seg av tvangsmakt for å
opprettholde leveranser mot Norges vilje. Disse problemstillingene har forsåvidt
vært fremme i debatten, i og med at de nevnes både i stortingsproposisjoner og i
siste Forsvarskommisjons sluttrapport. Likevel synes det ikke som om det er forståelse
for omfanget av Norges nye strategiske betydning. I den nye forsvarsstrukturen
er det er først og fremst landterritoriet som er prioritert. På et vis kan man si at de
viktigste norske ressurser ligger utenfor den 'M aginot-Hnjen' som invasjonsforsvaret
nå representerer. Man ser altså at territoriet som skal sikres har forandret både
karakter og betydning, uten at disse følgene av Den kalde krigens slutt har nedfelt
seg i planleggingen av norsk forsvars- og sikl:erhetspolitikk.
Det ser ut til at Norge, gjennom den nordiske passunion og ønsket om å beholde
denne, vil bli tilknyttet Schengenavtalen. Dette innebærer at Norge påtar seg ansvar
for kontroll med EUs yttergrense i henhold til avtalens bestemmelser om hvordan
slik kontroll skal foregå. Mer enn noe annet enkeltstående utviklingstrekk må en
tilslutnrng til Schengenavtalen nøvendigvis endre tenkningen om hva som er norsk
territorium'. Heller ikke hva territorium angår, hverken er eller kan 'Norge' være noe
entydig begrep.
Sikkerhetens kontekst: 'selvet' og 'den andre'
Seksjonen ovenfor har søkt å vise hvordan enkelte utviklingstrekk de siste årene har
problematisert 'Norge' som sikkerhetens subjekt. Nedenfor fokuseres det på sikkerhetspolitikkens
problematikk ved å rette søkelyset mot hvordan utviklingen har
problematisert selve politikk begrepet etter avslutningen av Den kalde krigen.
Et 'vi' er betinget av at det finnes et 'de' som vi-et kan avgrenses og kontrasteres
mot, og denne avgrensningen og kontrasteringen går til kjemen av politikken som
fenomen (Neumann 1995a). Under Den kalde krigen var Nato det store 'vi' for
Norge i sikkerhetspolitisk sammenheng. Dette vi-et fikk ekstra tyngde ved at det ble
aktivert også i andre sanmienhenger, for eksempel som utenrikspolitisk skillelinje
i det norske partisystem. 'De' var utpreget Sovjetunionen. Også her merker man seg
en klar tvetydighet hva forholdet nasjon-territorium angår. Det var et utpreget trekk
ved mellomkrigstiden, perioden 1939-41 før Hitler angrep Sovjetunionen, og igjen
etter krigens avslutning at 'de' i de fleste sammenhenger ikke bare var staten Sovjetunionen,
men også Norges Kommunistiske Parti. Gerhardsens Kråkerøy-tale (1948)
er kanskje høydepunktet hva angår å sette likhetstegn mellom Sovjetunionen og
norske kommunister. Poenget i vår sammenheng er igjen at den splittelse av nasjonen
i ikke kommunister/kommunister man her ser, ikke oppfattes som sådan. Kommunister
leses snarere ut av nasjonen, og konflikten mellom 'vi' og 'de' gis en form
der norsk administrasjonsapparat/nasjon/territorium kan kontrasteres med en sovjetisk
motsats.
Om konteksten for norsk forsvars- og sikkerhetspohtikk er blitt vesentlig endret
ved at 'den andre’ har forandret vesen og er blitt komplettert av flere ' andre er den
også blitt dypt forandret på grunn av endringene i ' oss selv'. Spenningene som kom
frem om hvem 'vi' er under siste runde av debatten om Norges forhold til EU kan
sees som en del av kampen om hva 'Norge' er. Disse spenningene kan også avdekkes
i andre kontekster, som organiseringen av Forsvaret. Vi diskuterer først Russland:
den stat som forblir Norges viktigste 'andre', og deretter drøftes hvem 'vi' er etter
Den kalde krigen.
Konseptualiseringen av den andre; Truselbildet
Under Den kalde krigen var størrelsen på og sammensetningen av Sovjetunionens
våpenarsenal en gjenganger i vestlig forsvarsdebatt. I Norge drøftet man hvilke deler
av denne våpenoppsetningen, spesielt på Kola, som kun var beregnet på operasjoner
rnot norsk territorium. Etter Den kalde krigens slutt har debatten i stor grad fokusert
på dårlig materielt vedlikehold og moral innen Russlands væpnede styrker. Den
viktigste endring er imidlertid at mye oppmerksomhet er skjøvet bort fra forsvarsmateriellsiden
og over mot generelle samfunnsmessige forhold.
Det er særlig to slike forhold som har vært fremme, først muligheten for at deler
av befolkningen på drøyt en million i Murmansk fylke skulle forsøke å migrere
vestover, og dernest miljøutfordringene. Førstnevnte problemstilling danner bl.a.
en del av rationalet bak Barentsamarbeidet, ut ira tanken im at jo mer man avhjelper
sosiale problemer i øst, jo minfre er sjansen for migrasjon. Hittil har det eneste
migrasjonsproblem i nord vært påståtte tilfeller av smugling av tamiler over grensen
fra Finland. Dette har ført til sporadiske opps lag om hårdhendte grensekontroller.
Migrasjon er imidlertid ikke blitt gjort til et sikkerhetsspørsmål. Hvilket ut ifra vårt
poeng om at det er et mål i seg selv å gi færrest mulig politikkområder slik status må
sies å være utmerket Spesielt gjelder dette fordi en 'sikkerhetifisering' av migrasjon
i nord meget lett kan smitte over til andre deler av asyl-, flyktninge- samt innvandrings-
og minioritetspolitikk. En slik utvikling kan fort løpe i retning av at man
skarper en 'indre fiende' av innvandrermiljøer' (Wæver et al. 1993). Et slikt perspektiv
er allerede fremme i norsk sikkerhetsdebatt når Erik Gjems-Onstad (1947:7)
spør; 'Har ikke vår militære ledelse et ansvar for at Norge bevares som et fedreland
for nordmenn? Er det ikke total mangel på psykologisk forsvarsberedskap når man
lar titusener av mennesker fra andre land då fotfeste i det tusener av år har vært
nordmenns fedreland? [....] Kanskje er dagens rådgivere land i flere overbefolkede
og fattige land dyktigere enn Hilters Goebbles. Har vi ikke tatt i mot et regiment av
trojanske hester, og er det ikke en plikt for våre militære myndigheter å rope et klart
varskå'? Det er alt tilløp til at kampanjen som førte til nedtrapping av Norges diplomatiske
forbindelser med Iran kan få slike konsekvenser; debatter om Tyrkia har
lenge vært beheftet med lignende problemer. Såvidt vi kan bedømme, er dette en
utvikling man bør sette mye inn på å unngå, og man bør derfor tilstrebe at disse
tingene diskuteres slik at de i minst grad blir en del av norsk sikkerhetspolitikk.
Hva miljøutfordringer angår, dekkes i Skja;rseth og Rosendals kapittel. Her skal
det bare kort anføres at Johan Jørgen Holst ved en uformell tale i sin tid som utenriksminister
fremførte at den melding han fryktet mest, var en om radioaktivt utslipp
i Norskehavet. Uten å overdrive betydningen av slike uttalelse, er det like fullt et
faktum at det foreligger tre potensielle muligheder for kjemefysiske lekkasjer:
sprekker som er oppstått i undersjøiske bergvegger på Novaja Zemlja som følge av
prøvesprengninger, utrangerte atomdrevne ubåter fortøyd langs Kolahalvøya uten
nevneverdig ettesyn, og foreldede atomkraftverk. Det kan selvfølgelig diskuteres
hvorvidt denne strålingsfaren er så betydelig at den utgjør en sikkerhetsrisiko, eller
om det snare er slik at det vil være en hemsko for norsk fiskeeksport og generelle
profil om europeiske media plutselig kunne rapportere om radioaktive utslipp i
norske farvann.
La oss gå inn på det som ofte ses som kjernen i norsk forsvarspolitikk, den
konkrete norske styrkeoppbyggingen, for å se i hvilken grad den avspeiler dette nye
truselbildet. 11987 besto Hæren på papiret av 13 brigader, 35 selvstendige infameriog
artilleribataljoner. Marinen disponerte syv eskortefartøyer, 14 ubåter og rundt 50
MTB-er og minekrigsfartøyer. Kystartilleriet hadde rundt 30 fort. Kystvakten hadde
tre moderne patrulfartøyer samt 10 mindre fartøyer, hvorav syv var innleide si vile
skip. Luftforsvaret hadde fem skvadroner m&i rundt 90 kampfly, flere skvadroner
med maritime patruljefly, transportfly og ubevæpnede helikoptere, og var i ferd med
å bygge opp rakettforsvar av seks flyplasser. Både Hæren og Sjøforsvaret var i stor
grad utstyrt med materiell innkjøpt under den amerikanske våpenhjelpen på 1950-
og 1960-tallet. Utstyret var tildels foreldet, og modent for utskifting i løpet av få år.
Innstillingen fra Forsvarskommisjonen av 1974 (s. 58) så for seg at flesteparten
av Hærens brigader så vel som både Luftforsvaret og Sjøfors varet, ville bli modernisert
i perioden 1978-1990. Dette målet ble bare delvis oppnådd. Luftforsvaret
kom best ut med innfasingen av F-.16 jagerfly, Sjøforsvaret flkk bare noen av de
planlagte nye fartøyene, mens under halvparten av Hærens brigader ble modernisert.
I Forsvarstudien (1985) slo daværende forsvarssjef, general Bull-Hansen, fast at det
var nødvendig å modernisere storparten av styrkene, og at dette ville kreve en årlig
økning av forsvarsbudsjettet på rundt syv present, altså langt over normal vekst i
perioden. Dette er et helt sentralt poeng, fordi denne tilpasningen måtte ha kommet
selv om Den kalde krigen fremdeles hadde pågått.
På 1980-tallet økte forsvarsbudsjettet med rundt tre prosent i året. Ut ifra dette
måtte man altså ha redusert strukturen betraktelig for å få råd til en modernisering,
selv om Den kalde krigen hadde fortsatt. Isolert sett kan man altså spørre seg om
avslutningen av Den kalde krigen i seg selv har hatt noen stor innvirkning på hovedtrekkene
i den norske forsvarsstrukturen. Sannsynligvis hadde de erfaringene man
trakk av Golfla-igen i 1991 større direkte effekt; Det viktigste lærestykket herfra var
kanskje at mobile, teknologisk høyverdige styrker var tradisjonelle massemobiliserte
hærer overlegne (Rekkedal 1992). Den viste tydelig hvor sårbare styrker med dårhg
utrustning og liten trening var i et høyintensivt krigsscenario. Goltkrigen bidro med
andre ord til at noe av det som nå ble sett på som 'daukjøttet' i den norske styrkestrukturen
ble skåret bort.
De norske forsvarsplanene i første halvdel av 1990-årene var stort sett bygget
over samme lest som under Den kalde krigen. Da var strategien som nevnt i hovedsak
basert på å holde hnjen i Troms inntil forsterkningene kom. Tidlig i 1995 ble en
mer fleksibel og offensiv strategi, basert på moderne militærteori, presentert. Man
skulle nå kunne angripe og 'ha evne til å slå en motstander' i en landsdel (Hovland
1995). I teorien skal den nye hærstrukturen ha stor mobilitet. Hovedstyrken, dvs en
mer integrert 6. divisjon, skai kunne flyttes fra en landsdel til en annen om nødvendig.
En slik omgruppering vil imidlertid ta to måneder. Selv om divisjonen vil få stor
taktisk mobilitet, er det: ikke dermed sagt at denne vil være strategisk, dvs at styrken
raskt kan flyttes fra nord til sør. I praksis vil Hæren konsentrere seg om Nord-Norge
Endringen er altså mer på doktrinenivå enn på strategisk nivå. Riktignok endrer
man doktriner slik at kvalitet prioriteres fremfor kvantitet. Men man griper fortsatt
fatt i et kvantifisert truselbilde og andre kvantiflserbare forhold heller enn å se på de
kvalitative politiske forandringene i sikkerhetsbegrepet siden Den kalde krigens
slutt. Som før skal Forsvaret konsentrere seg om å møte russere i nord.
Den nye strategien om invasjonsforsvar i én landsdel' bygger på gamle scenarier.
Definisjonen er bygget opp rundt et mål om at man skal kunne stoppe et russisk
angrep i Nord-Norge i størrelsesorden tre motoriserte infanteridivisjoner (Diesen
1993), dvs den styrken det er mulig å få fram og forsyne langs veiene i Finnmark.
I krig vil strategien være avhengig av at allierte forsterkninger, særlig luftstridskrefter,
når hurtig fram. Det overordnede målet for norsk sikkerhetspolitikk fremstår
dermed som å sikre at landets allierte fortsatt holder sine øyne festet på norsk territorium,
og vil kunne komme Norge til unnsettiing i tilfelle angrep østfra.
I løpet av perioden 1985-95 styrket Forsvaret sin kapasitet for å stoppe en
invasjon sjøveien betraktelig. Flyvåpenets F-16 jagerfly ble utrustet med sjømålsmissiler.
Marinen fikk nye undervannsbåter i;Ula-klassen) med en formidabel angrepskapasitet
mot overflatemål. Likevel defineres invasjonsforsvaret tilsynelatende
på samme måte som før. Det stilles ikke reelle spørsmål om hvorvidt man fortsatt
trenger Kystartilleriet etter at de nye kapasitetene er innfort. Enda verre, det synes
ikke som marinekapasiteten hos den tilgrensende stormakt, Russland, spiller noen
rolle for utformingen av invasjonsforsvaret.
For selv å henfalle til kvantifiserbare analyser kan vi illusttere dette med at
siden 1991 har ingen nye amfibiefartøyer blitt tilført den russiske Nordflåten. Siden
1989 er antallet små kamp- og minekrigsfartøyer der blitt redusert fra 139 til 65, og
større overflatekampfartøyer fra 46 til 27 (8). Totalt er den russiske marine bare blitt
tilført 13 større overflatekampfartøyer (over 2000 tonn) siden 1989, mens hele 87
slike skip er tatt ut av tjeneste. Av de nye skipesne var mesteparten, og alle de største,
påbegynt før avslutningen av Den kalde krigen. Svært få nye skip er påbegynt siden
1990. Flåten av undervannsbåter gjennomgildc en lignende utvikling.
Siden Den kalde krigen tok slutt, ja faktisk siden 1987-1988 da kampene brøt
ut i Nagomo-Karabakh, har fokus for russisk sikkerhetspolitikk vært rettet sydover,
mot Kaukasus og Sentral-Asia. Da Stortinget i desember 1994 vedtok å styrke Kystartilleriet
var russiske tropper engasjert i Tajikistan, i Abkhazia, i Ossetia, mellom
Armenia og Aserbaijan, og ikke minst i Tsjetsjnja. Sammen med de allerede enorme
kuttene i budsjettene til den russiske Marinen indikerer dette hva som vil være
satsingsområdet for russerne i fremtiden. De vil ha bruk for mobile, anvendelige
hæravdelinger, sannsynligvis opprettet bl.a. på Marinens bekostning. Russland har
renonsert på en global strategi der Marinen er en avgjørende faktor for styrkeprojisering,
og har skiftet til en regional strategi (Neumann 1995c). Om man igjen vil
legge opp en global strategi og bygge ut Marinen i samsvar med dette, vil resten av
verden få et forsprang på flere är.
Konseptualiseringen av den andre: norske disposisjoner
(Minst) to lærdommer burde kunne trekkes av russisk militær praksis de senere år.
For det første er Norge mye mindre relevant for russisk sikkerhet enn dets 'nære
utland' i syd. For det andre, dersom man likevel skulle oppleve en russisk trusel,
synes det altså som om en invasjon sjøveien blir mindre sannsynlig etter som årene
går. Dermed er det vektleggingen av den eksisterende fordelingsnøkkelen mellom
institusjoner, mer enn strategiske vurderinger som har styrt utviklingen av den 'nye'
norske forsvarsstrukturen.
Hærens disposisjoner avslører en viss konflikt mellom utenrikspolitikken generelt
og den snevrere politikk for utforming av Forsvaret. Antallet kampbataljoner ble
halvert i forhold til 1989, mens artilleriet ble redusert til rundt en tredjedel, men som
nevnt var storparten av disse avdelingene av tvilsom kvalitet. Basis for planen var
at de gjenværende styrkene skulle holde et vesentlig høyere kvalitetsnivå enn tidligere,
særlig med tanke på beskyttelse, ildkraft og mobilitet. Samtidig med at den nye
forsvarsstrukturen ble debattert undertegnet Norge CFE-avtalen, for begrensing av
konvensjonelle våpen i Europa (Innset 1992, St. pr.l5 1991-92).
Her forpliktet Norge seg folkerettslig til å begrense antallet av enkelte våpensystemer.
Et resultat av dette var at man bandt seg opp i en meget lite fleksibel hærstruktur,
som ikke uten videre kan brukes andre steder enn i Indre Troms. Når internasjonalisering
stadig blir viktigere for Forsvaret er dette meget uheldig.
Gjennomgangen av Norges styrkeoppbygning og tenkningen omkring den
avspeiler ikke de store forandringene man kunne ha forventet om hvem 'den andre'
er ut ifra de enorme endringer i forutsetningene for norsk sikkerhetspolitikk. Man
må mot denne bakgrunn stille spørsmål ved den rasjonelle forklaringsmodell for
forsvarspolitikken, der identifiserte trusler utgjør grunnlaget for en nasjonal militær
strategi, som i sin tur dikterer de væpnede styrkers doktriner, størrelse, sammensetning
og bevæpning. Man kan tenke seg andre måter å forklare de militære disposisjoner
på. For eksempel kan stasjonering av styrker være påvirket av distriktspolitiske
målsetninger; utrustning av styrkene kan tilsvarende påvirkes av industriens
behov for ordrer; og man kan spørre om ikke de statlige institusjoners egeninteresser
og prioriteringer kan ha en viss innflytelse. Det later til å være et etterslep i forsvarspolitikken
sammenlignet med norsk sikkerhetspolitikk i stort.
Man kan se jakten på nye farer, trusler og utfordringer mot norsk sikkerhet i
sammenheng med konstitueringen av den norske stat slik den ble diskutert i forrige
del av kapittelet. Det er ingen tilfeldighet at da den rent forsvarspolitiske truselen fra
Sovjetunionen forsvant, begynte man å investere mye energi i andre typer trusler fra
det samme territoriet. I likhet med hangen til å konstruere det norske 'setVef som
mest mulig ensartet, kan man her øyne en hang til å opprettholde Russland som en
ensartet 'andre'; farene kan anta andre former, men 'egentiig' er det fortsatt Russland
som er arnestedet for farene, og følgelig forblir Russland 'den andre'. En slik praksis
må kritiseres. En ting er at den er ahistorisk; det er store og viktige forskjeller på
Den kalde krigens trusler og dagens utfordringer. En annen ting er man må beflitte
seg på å definere færrest mulig ting som farer, slik at man ikke ved å behandle dem
som sådanne bidrar til en selvoppfyllende profeti. En tredje er at utfordringen fra
Russland er blitt relativt mindre i forhold til en rekke andre utfordringer.
Det norske 'Selvet'
Ikke minst blir dette klart når man kontrasterer den norske styrkeoppbyggingen med
utviklingen i resten av Europa, og spesielt innen Nato. Tenkningen om hva internasjonal
politikk er, har der delvis visket ut grensene mellom stater, mellom innen- og
utenrikspolitikk, og kanskje eliminert muligheterne for at en europeisk storkrig skal
bryte ut. Samtidig er imidlertid terskelen for bruk av tvangsmakt blitt redusert både
i og utenfor Europa, og debatten om hvilke militære eller andre reaksjoner de nye
utfordringene krever, åpnet på ny. Alt dette sti] ler nye krav til de midler sikkerheten
skal ivaretas med.
Det er relativt godt belagt at internasjonale institusjoner i gitte tilfeller modererer
det internasjonale anarki, som i sin rene form skaper forhold der hvQV stat må
ivareta sin sikkerhet og sin posisjon som best den kan (Keohane et al. 1993). Institusjoner
kan blant annet ved rustningskontroll og utveksling av informasjon bidra til
å løse problemene sikkerhetsdilemmaet skapei', dvs. at spenning mellom stater ofte
er et resultat av at hyer stats sikkerhet defmei'es isolert fra andre staters sikkerhet,
og at mistenksomhet ofte er et resultat av mangel på informasjon (se f.eks. Jervis
1978). Eksistensen av sikkerhetsfelleskap, defmert som en gruppe av stater der krig
og militær maktbruk ikke lenger er relevant i forholdet dem imellom, betyr selvsagt
ikke at politikken försvinner. Konfliktstoff fmnes det mer enn nok av, og mye av det
løses op gennem maktkamp. Poenget er simpelthen av maktkampen antar andre
former enn bruk av, og trusler om bruk av militær makt. I det internasjonale ordskiftet
er disse tankene i høy grad blitt akseptert; historien om Den kalde krigens slutt
er også historien om dette. Sikkerhet oppfattes mer som en relasjon mellom enheter,
enn som noe som kan skapes av én stat alene. Sentralt for sikkerhetsfellesskapet er
i hvor mange sammenhenger og i hvilken grad man makter å tenke 'vi' som en mer
inklusiv sikkerhetskategori enn staten.
Nato har spilt en betydelig rolle for å styrke og utvide sikkerhedsfellesskapet i
Europa og endog på det atlantiske plan. Vi vil spesielt peke på et fenomen som går
til kjernen av spørsmålet om selvets kontekstualisering, nemlig krav til internasjonalisering
som følge av forandringer i forsterkningsstrategi. I 1991 ble man i Nato,
som en direkte følge av Den kalde krigens slutt, enige om et opplegg der flernasjonale
reaksjonstyrker skulle kunne settes inn i liele allianseområdet til erstatning for
det tidligere systemet der forsterkninger ble øremerket for et eller flere forhåndsbestemte
områder. Reaksjonstyrkene ble delt inn i øyeblikkelige reaksjonstyrker (IRF)
og hurtige reaksjonstyrker (RRF). IRF-styrkere er egnet til å behandle mindre kriser
og, siden så mange nasjoner er representert, til å markere alliansens tilstedeværelse.
De er derimot ikke dimensjonert eller utstyrt f(3r å føre krig alene over lengre perioder.
Det er derimot RRF-styrkene. Også her har man både land, luft og sjøkomponenter.
Det spesielle ved reaksjonstyrker som IRF og RRF er deres flernasjonalitet,
ofte samarbeider to eller flere land om å sette opp en di visjon. Samarbeide på dette
nivået har sterke føringer for doktrine, trening og utstyr. Det vil også være konkurranse
om hvor disse styrkene skal trene, hvordan de skal spesialiseres osv. Innsats
i de harde klimatiske og topografiske forholdene i Norge, og særlig i Nord-Norge,
krever spesiell trening og spesielt utstyr. Slikt koster penger som etterhvert blitt en
mangelvare i alle forsvarsorganisasjoner i Nato. Det er verdt å merke seg at RRF
domineres av europeiske bidrag. Med de store kuttene i den amerikanske forsvarsstrukturen
kan man ikke lenger ta amerikanske forsterkninger for gitt (Ulriksen
1994). For at effektive forsterkninger skal kunne sikres, trenger derfor Norge innflytelse
i den europeiske pilaren i alliansen. Med utviklingen av et slikt bi- og trilateralt
beslutningsnivå i Nato, er det ikke lenger gitt at slik innflytelse kan sikres ved medlemskap
i Nato alene.
I en viss grad kan man si at innflytelse er avhengig av egne bidrag. Norge har
øremerket Telemark bataljon, en jagerflyskvadron og tre marinefartøyer, type avhengig
av behov, til reaksjonstyrkene. Slik kan Norge sikre seg en viss innflytelse over
hvordan disse styrkene trenes og brukes. Det er imidlertid et problem at Norge,
sammen med Island og Frankrike, er et av de få Nato-land som overhode ikke deltar
i ARRC, den viktigste bakkekomponenten i RRF (9). Det kan derfor bli vanskelig
for Norge å få innflytelse der. Den norske forsvarsstrategiens troverdighet kan
dermed bli svekket.
På Natos toppmøte i januar 1994 ble to meget sentrale satsingsområder lansert,
Combined Joint Task Forces (CJTF) og Partnerskap for fred (PFF) (10). Det synes
ikke å være begeistring for disse planene i den norske forsvarsledelsen. Forsvarssjefen
uttalte i Vårt Vern i 1995 (nr. 1) at det var usannsynlig at Telemark bataljon
vil få noen rolle i PFF. I så fall markerer Norge en avstand til utviklingen av nye
oppdrag for Nato, og dermed at Nato bør bli ved sin lest, nemlig det feiles forsvar
av medlemslandenes territorium. Er det slik at Forsvarets øverste ledelse ser den nye
politikken i Nato som et anslag mot det norske selvet, som kan bli undergravet ved
deltagelse? En slik reaksjon er i tilfelle ingen enkeltstående hendelse, men føyer seg
inn i et mønster der man konsekvent motsetter seg utvidet internasjonalisering. For
Forsvarssjefen og Generalinspektøren for Hæren synes utdanning av styrker til internasjonale
fredsoperasjoner å stå i motsetning til Forsvarets tradisjonelle kjerneområder,
nemlig oppbyggingen av den nye krigstrukturen (Solli 1995, Sved 1994) (11).
En ytterligere svekkelse av norsk innflytelse i Nato som følge av motvilje til deltakelse
internasjonalt er desto mer alvorlig ettersom norsk innflytelse ble sterkt svekket
som følge av endringene i Natos Kommandostruktur i 1992. Den tidligere Nordkommandoen,
som omfattet Norge, Danmark og Schleswig-Holstein, ble ledet fra
Kolsås i Oslo. Dette ga Norge en viktig posisjon i Nato. Den nye konmiandostrukturen
reflekterte de europeiske stormakters, i dette tilfelle Tysklands og Storbritannias,
interesser og ambisjoner om å oppnå lederposisjoner i Nato (Menon et. al. 1992).
Nå ble Norge og Storbritannia, samt havområdene i Kanalen, Nordsjøen og østersjøen
og de tilstøtende lands sjøstridskrefter, lagt under den nye Nordvestkommandoen.
Det siste var et resultat av norske innspill, men det er liten tvil om at endringene
tildels gikk på tvers av norske interesser (Kibsgaard 1993). De innebar en degradering
av det norske Nato-hovedkvarteret, båndene til Tyskland og Danmark ble
svekket, norsk innflytelse ble redusert. For Norge var dette et skritt mot marginalisering,
mot at de allierte skulle glemme Norge og norske problemer. At dette faktisk
var et problem ble stadig bekreftet gjennom første halvdel av 1990- årene: ’Dere
nordmenn er Kola-fikserte' var et omkved i Nato såvel som i andre ikke-nordiske
politiske sammenhenger.
En debatt rundt internasjonaliseringen av Forsvaret har pågått en tid i Norsk
Militært Tidsskrift. og Knutsen (1994) tar opp en del av de begrepsmessige
uklarheter i debatten. Mens enkelte hevder at Norge bør delta i internasjonale operasjoner
bare dersom norske nasjonale interesser er involvert (Børresen 1993a og b),
hevder andre at Norge er folkerettslig forpliktet til å delta (Egge 1993). Eknes og
Knutsen peker på at poenget er hvordan nasjonale interesser defineres, og hvordan
internasjonale förpliktelser forstås i forhold til disse. Dette er helt sentralt. Skal
norsk sikkerhet bare forstås i lys av territorielt forsvar, eller skal den knyttes til
verdier gitt av en bestemt internasjonal orden? Her dreier det seg om nettopp hvilke
av de Norgesprosjekter vi diskuterte i foregående del som skal legges til grunn for
utformingen av forsvars- og sikkerhetspolitiklcen. Stridens eple er hvorvidt det er
administrasjonsapparatet ved den politiske ledelse, som skal være avgj ørende instans,
eller om spørsmålet om hvorvidt det er norsk eller ikke-norsk territorium som
berøres som skal avgj øre.
Eknes og Knutsen nevner flere tungtveiende grunner for en styrket norsk deltakelse
i internasjonale militære operasjoner. For det første er Norge, som et lite land,
bedre tjent med at slike operasjoner foregår som koordinert internasjonal handling
enn somrüftrykk for stormaktsdominans. For de t andre er Norges militære sikkerhet,
i den verst tenkelige situasjon, avhengig av at andre land er villige til å forsterke oss.
Derfor må Norge også være villig til å stille opp. Vi kan legge til at dersom Nato i
det hele tatt skal kunne overleve, trenger organisasjonen en ny raison d'etre. Denne
kan bare komme i innsats utenfor det nåværende ansvarsområdet. Vedtaket i Oslo
i 1992 om at Nato skal kunne stille tropper og utstyr til bruk for FN, slik organisasjonen
gjør i det tidligere Jugoslavia, og senere også for KSSE (nå OSSE), var bare
første skritt på veien i så måte. I vår sanmienhi^ng er det kanskje mest interessante
i Eknes og Knutsens artikkel likevel påpekningen av at Forsvaret behandler
FN-bidraget og Nato-bidraget som to vesensfoirskj ellige og adskilte fenomener, og
at ingen av dem tillegges stor vekt i forhold til satsingen på invasjonsforsvaret.
Norge trenger ikke å øke sine internasjonale bidrag for å støtte FN, OSSE og Nato.
Om bidragene koordineres, vil Norges totale innsats kunne styrkes betraktelig (12).
Dette har Danmark gjort. Den danske utrykningsbrigaden på 4550 mann er øremerket
for alle de tre ovennevnte organisasjonene. Ved å få en ordning der brigaden
tilknyttes en britisk di visjon, har Danmark dessuten fått en direkte linje til det land
som har størst innflytelse over Natos nye utrykningsstyrker. Det danske selvet tålet
altså å eksponere seg for en hel rekke nye internasjonale koplinger. Dette står i sterk
kontrast til den kurs Norge velger.
Stater har vanligvis flere organisasjoner for utø velse av tvangsmakt. Fordelingen
av oppgaver dem imellom varierer fra land til land. Det finnes ofte elementer av
konkurranse i forholdet mellom disse organisasjonene. De 'nye' militære oppgavene,
intemasjonale såvel som nasjonale, har mye til feiles med tradisjonelle politiroller.
En umiddelbar refleksjon er at forandringene i sikkerhetspohtikken åpner nye muligheter
for politiet, hvis oppgaver tradisjonelt har vært bundet til å holde orden innen
stater, og en utfordring for forsvaret, som tradisjonelt har hatt sitt revir ved grensene.
Kystvaktens profil som halvmilitær organisasjon med politiroller understreker
poenget. Over hele Europa har kretser i politikorpsene lagt merke til de nye mulighetene
for ekspansjon. Politisamarbeidet innen ranmien av Maastrichttraktatens
tredje søyle er et uttrykk for det sannme: politiarbeidet internasjonaliseres. Det
norske Forsvaret på sin side har derimot vært langt mer defensivt hva angår å påta
seg politilignende oppgaver. Dels skyldes dette historiske erfaringer; hva angår å
differensiere virksomheten innad i staten, legger historiske minner om hærens bruk
i Menstad-slaget fortsatt sterke bindinger (13).
Forsvaret rygger umiddelbart tilbake for å spile en aktiv rolle innad i staten, i
den grad at det til og med i akutte krisesituasjoner heller er spesialtrenede terrorstyrker
innen politiet som tar på seg slike oppgaver. Forsvaret rygger også tilbake for
intemasjonale engasjementer. Mange innser fortsatt ikke at dette nå er en av dets
kjemeoppgaver. En av grannene er mangelen på kamperfaring under Den kalde krigen.
Norske offiserer synes å ha glemt at å velge en karriere som offiser betyr at man
setter en eller flere verdier høyere enn sitt eget liv, og at det å utsette seg for livsfare
er det man blir betalt for. Satt pa spissen er det å dø en del av jobben. Derfor får man
utspill fra befalsorgaiiisasjonene som går mot beordringsplikt utenlands, og utspill
der det kreves ekstra betaling for det som faktisk er alt det resten av jobben bygger
opp til, nemlig aktiv tjeneste. At de deler av offiserskorpset dette gjelder ikke betrakter
dette som manglende innsikt i krigens vesen, må man bare ta til etterretning.
Spesielt ille blir det når Forsvaret tradisjonelt har brukt som grunn til ikke å ta på
seg nye oppgaver at man vil konsentrere seg om det man kan best, nemlig å føre
krig.
Om Forsvaret skulle fortsette å definere sine egne oppgaver i tråd med et territoriebasert
prosjekt, vil Forsvarets prosjekt om hva 'Norge' er med sikkerhet føre til
konflikt med administrasjonsapparatets politiske ledelse. Man skal bare tilbake til
mellomkrigstiden for å se hvilken vei det bærer om administrasjonsapparatets ledelse
og det militære krangier om hva slags prosjekt Norge skal være. I en slik situasjon
vil de bevilgningskutt man har sett sa langt, som forøvrig er små i europeisk målestokk,
lett kunne komme til å fortone seg som ørsmå i forhold ti! dem man da må
påregne. Samtidig kan man spørre om ikke det verdensbildet Forsvaret stadig legger
opp til, der Russland fortsatt ses som 'den andre' og der man stritter mot en omorganisering
av styrker og kommandostruktur, ikke vil kunne uthule Forsvarets raison
d'etre. Gjennom hele Den kalde krigen legitimerte man behovet for et forsvar ved
å vise til den sovjetiske fare. Dersom Forsvaret ikke kan presentere nye argumenter
for sin eksistensberettigelse, og dersom man utenfor Forsvaret ikke lenger fester lit
til Forsvarets bedømmelse av Russland som Truselen, vil resultatet lett kunne bli at
selve tanken om at man trenger et forsvar undergraves.
Mye av dynamikken i diskusjonen om hva slags prosjekt Norge bor være skapes
altså av den nye begrepsfestingen av sikkerhetens institusjonelle rammer. I motsetning
til hva enkelte trodde rundt 1905, kan ikke norsk sikkerhet sees uavhengig av
hva som skjer i resten av verden. At isolasjonisme er en økonomisk og sikkerhetspolitisk
umulighet for et land som lever av sine energireserver, vil imidlertid ikke
nødvendigvis forhindre isolasjonismen fra å gjøre et kraftig come-back som utenrikspolitisk
hovedopposisjonslinje (Neumann 1995b). At et prosjekt ikke lar seg
realisere som statlig politikk, betyr ikke i seg selv at det ikke kan lanseres som
politisk prosjekt. I norsk politisk historie går det en dyp understrøm av isolasjonistisk
tenkning. Isolasjonismen og dens følgesvenn, uforpliktende og abstrakt
intemasjonalisme, er igjen i ferd med å etablere; seg som hovedkonkurrenten til den
internasjonale orienteringen som dominerer administrasjonsapparatet.
 

Konklusjon
Den kalde krigens slutt har medført et skifte i måten forsvars- og sikkerhetspolitikk
diskuteres på. Den standardkoblingen man i nasjonalstatens epoke så mellom samfunn,
nasjon, stat, territorium og våpenmakt, er i endring. Dette har for Norges
vedkommende medført at spørsmålet om hvilket Norge, eller endog hvilken enhet
som skal forsvares er åpnet på ny. Debatter så ulike som dem om migrasjon i nord,
etniske minoriteter i Norge og miljøopprensende arbeid blir forsøkt gitt en sikkerhetspolitisk
dimensjon. SpesieU det å skaffe mat og klær til individer hvor de nå enn
skulle befmne seg, er blitt forsøkt gjort til et sentralt sikkerhetspolitisk anliggende.
Slike firemstøt er ikke særlig produktive, i og rned at de innlemmer politiske debatter
som i utgangspunktet ikke nødvendigvis fremstår som sikkerhetspolitisk relevante
i sikkerhetens magiske sirkel. Slik 'sikkerhetifisering' kan i sin tur åpne for at
problemene sementeres, for så kanskje å bh forsøkt 'løst' med de midler man tradisjonelt
har sett som sikkerhetspolitisk relevante, nemlig de militære. Resultatet kan
bli mer menneskelig lidelse og større misnøye med sikkerhetspolitikk som kategori
enn det man ellers ville ha fått.
Kan man så slutte at internasjonalisering av sikkerheten er en skinntendens man
trygt kan overse? Tvert imot. Det skiftet vi ser i måten menneskelige kollektiver som
søker sikkerhet er skrudd sammen på, virker også direkte inn på forholdet dem
imellom. Etterhvert som skiftende menneskelige kollektiver aktiveres i forskjellige
situasjonerstater n^ det skytes på uniformerte soldater, nasjoner når det igangsettes
aksjoner for etnisk rensing, hele menneskeheten når det dreier seg om brudd på
menneskerettigheter - kan også linjene mellom kollektivene bli mer uklare. Skillene
mellom 'oss' og 'dem', mellom 'vår' stat og 'andre' stater, aktiveres sjeldnere. Og
siden sikkerhet dreier seg om relasjoner - om å trekke og opprettholde disse linjene
med minimal bruk av aktiv tvangsmakt - er dette et fenomen som pr. definisjon er
et fellesanliggende.
Noe av problemet ligger i måten man snakker om disse tingene på. Så lenge det
moderne statssystem har bestått, har man sett en motsetning mellom at stater skal
fremstå som suverene på den ene siden, og at mennesker uansett hvor de befinner
seg har enkelte ukrenkelige rettigheter som mennesker på den annen. Dette dilemmaet
finnes i alle internasjonale politiske problemer, og er kanskje mest synlige i debatten
om ikke-intervensjon: den som sier stadig suverenitet, sier samtidig at man må
ha et prinsipp om ikke-intervensjon i de suverene statenes anliggende, ellers er de
ikke lengre suverene. Rollene 'borger' og 'menneske' vil kunne fordre forskjellig type
politikk.
Sålenge man har hatt en akademisk fagdebatt om internasjonal politikk, altså
siden den første lærestolen ble opprettet i Aberystwyth, Wales, i 1919, har debatten
gått mellom 'realister' og 'utopister' ('idealister'). Debatten dreier seg om hvorvidt
man skal privilegere stater og mennesker som statsborgere, eller om man skal knytte
sikkerhet til individer. Denne debatten blir gjerne fremstilt som det som er internasjonal
politikk (Carr, 1946). De senere år har statssekretær i Utenriksdepartementet
Jan Egeland reprodusert denne debatten i lokal målestokk. I en tale fra januar 1995
heter det: 'For hva betyr sikkerhet? I den endelige analysen koker [sikkerheten] i
virkeligheten ned til spørsmålet om hvorvidt hvert enkelt menneskelig individ føler
seg sikker og i stand til a forfølge sine ambisjoner, drømmer og håp for en bedre
fremtid på en menin sfull måte (Egeland 1995). Det Egeland her gjør, er å kaste ut
alle de flertydighetene som utgjør sikkerhetsdebatten etter Den kalde krigen, og
forsøke å gjenskape skillet mellom statsbasert og individbasert sikkerhet i sin opprinnelige
form. Markøren 'i virkeligheten' signaliserer at Egeland nå skal skj ære
gjennom all utydelighet og vise oss verden slik den 'egenüig' er. Individers sikkerhet
presenteres som det klare alternativet til statlig sikkerhet, og som en av mange
mulige kompletterende størrelser. På denne måten prøver han å spenne ben under
forsøk på komme videre i forhold til dikotomien stat versus individ. I en situasjon
hvor debatt om hvordan stats- og individbasert sikkerhet er sterkt påkrevd, presser
Egeland all nytenkning ut av debatten ved å prøve å avgrense den til en ny runde
mellom realister og idealister.
Hovedpoenget med internasjonaliseringen av norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk
ligger imidlertid annetsteds. 'Har de nok mat og klær'-diplomatiet har en idealistisk
side, men også en realpolitisk side. Etter Den kalde krigen har Norge ikke
lenger en klar sikkerhetspolitikk. Det er derfor et hovedproblem at man lett blir
glemt når man gjerne vil bli husket. Man vil huskes i den sikkerhetspolitiske hverdag,
og ikke bare som leverandør av energi i krisesituasjoner. Ved å dele ut mat og
klær og oppfylle FT'Js fordring om u-hjelp, delta i fredsoperasjoner og stille sine
'good offices' til disposisjon for stridende parter som trenger en mediator, skaffer
Norge seg oppmerksomhet og markant profil internasjonalt. Fra et sikkerhetspolitisk
synspunkt er en slik profil et meget nyttig kort.
Man kan bli mer konkret. Ved å delta i fredsoperasjoner kan staten Norge
motvirke inntrykket av å være en netto forbruker av alliertes sikkerhetsgarantier -
en gratispassasjer. Ved å delta i slike operasjoner styrker man intemasjonale normer
som en småstat har større interesse av enn stormakter - jo mer som avgjøres i på
forhånd fastlagte former, jo mindre avgjøres av stormaktene på egen hånd. Deltagelse
betyr også påminnelse om staten Norges eksistens, ikke minst forsvarsledelser
imellom. Det knyttes bånd til andre lands væpnede styrker, bånd som også vil kunne
aktiveres i andre sammenhenger og som vil spille en rolle i disse lands militære
planlegging.
Norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk vil imidlertid ikke uten videre utvikle seg
i en slik retning. Vi beskrev innledningsvis hvordan kampen om å definere hva slags
prosjekt 'Norge' skal være slår ned i forsvars- og sikkerhetsdebatten. Vi har videre
pekt på at konseptualiseringen av sikkerhet ei i rask endring, og at også dette vil
påvirke hva slags prosjekt "Norge' skal være og hva slags forsvars- og sikkerhetspolitikk
som skal føres. Tilsist har vi pekt på at det finnes sprikende syn på hva mon
sikkerhet betyr. Det er så mange forskjelHge aktører med såpass forskjellige prosjekter
som er med på å definere norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk at det er fåfengt
å forvente at ett enkelt prosjekt - som administrasjonsapparatets sittende politiske
ledelses - skal kunne greie å koordinere dem alle. Politikere vil sloss med hverandre,
men stå sammen og mene med Clemenceau, fi ansk statsminister under Den første
verdenskirg, at krig er for viktig til å overlates til generalene. Generaler og admiraler
vil sloss seg imellom, og av og til gjøre feiles front mot politikerne. I enkelte slag
vil noen bruke utenlandske allierte til å trumfe sitt program igjennom, mens de i
andre vil kritisere motstandere for å gjøre det sanmie. Den tradisjonelle og uutalte
forutsetningen om at norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk viktigst eller endog utelukkende
dreier seg om en intern prosess som munner ut i et statlig vedtak som retter
seg utover mot resten av verden, er nå radikalt mindre troverdig enn den var tidligere.

 

PDF med originaludgaven af Militært Tidskrift hvor denne artikel er fra:

militaert_tidskrift_125_aargang_jan.pdf

 

Noter
1. Østfront-tall fra ForsvaretsForum nr. 5,1995, som forøvrig opererer med 3638
sjøfolk som ble torpedert, 2000 falne i de militære styrker, 2091 fra motstandsbevegelsen.
Totale tap inklusive 1770 si vile i Norge og 1340 i konsentrasjonsleire
er anslått til 10.262.
2. Siden et seksbindsverk om norsk utenrikspolitikk er nær forestående, må man
imidlertid avvente denne begivenheten og den mottakelse som vil følge før man
kan konkludere at denne situasjonen vil vare ytterligere ved.
3. Flere Nato-land, med USA i spissen, omstrukturerte sine styricer på 1990-tallet
etter et prinsipp om at samarbeid forsvarsgrenene imellom skulle maksimaliseres,
både med tanke på operasjoner, materiellinvesteringer osv. I USA har
rivaliseringen mellom forsvarsgrenene tradisjonelt vært intens, derfor var forandringene
problematiske. I 1994 så man imidlertid positive resultater, feiles
operasjoner førte til både større effektivitet og til mer økonomiske løsninger.
Produktet av forsvarsgrenenes mnsats kan med samarbeide gjøres større enn
summen av hver enkelts kapasitet.
4. Det bør merkes at dette skriftet, "Sjøforsvaret inn i det 21. århundre", som
presenteres som Sjøforsvarets doktrine, ikke har noen offisiell status. Det bør
oppfattes som et utspill basert på Sjøforsvarets egeninteresser, og er med det et
konkret eksempel på at Forsvarsgrenene i stor grad "kjører sitt eget løp".
5. Verneplikten reiser også andre problemer, hvorav økningen i intemasjonale
engasjementer er ett, innføringen av ny teknologi et annet. Vernepliktige kan
ikke beordres til krigstjeneste i utlandet (eller utenfor Nato-området). Denne
praksis er ikke et norsk fenomen, men har i de siste tiår blitt vanlig i hele den
vestlige verden. Den nye teknologien krever bedre utdannede mannskaper, da
det tar lang tid å beherske bruken av meget komplisert utstyr (Eilertsen 1995).
Samtidig har det vist seg politisk umulip å beholde lengden på førstegangstjenesten
i en tid med avspenning og manglende direkte trusler. I de fleste Nato-land
debatteres nå vernepliktens fremtid, og Belgia og Nederland har allerede
avskaffet vemepliktsforsvaret. Verneplikten som lov er ikke avskaffet, men som
i USA er den blitt lagt på is. Unge menn blir registrert, men slipper å gjøre
tjeneste.
6. Forsvaret har anti-terror beredskapgrupper som kan settes inn om terrorister
skulle forsøke å overta en plattform, men det finnes ingen kjente planer for
forsvar av installasjonene i Nordsjøen mot direkte angrep, f.eks. fra fly, båter
eller ubåter. Med tanke på hvordan ulike grupper har benyttet "kamikaze" -metoder
for å angripe mål i Israel og Libanon, synes "vanlige"beredskapsgrupper
utilstrekkelig.
7. Se Claes's kapittel i denne boken.
8. Se International Institute of Strategic Studies/Den Norske Atlanterhavskomité:
Militærbalansen for 1989-1990 og 1993-94.
9. Hovedkomponenten i RRFs landstyrker er ARRC (Allied Conunand Europe
Rapid Reaction Corps), som er bygget opp rundt den tidligere britiske
Rhin-armeen, og ledet av britene. Totalt sett er ni di visjoner øremerket for
ARRC, men bare fire kan sendes i felt samtidig.
10. CJTF er et organisasjonsopplegg for Nato-operasjoner i og utenfor alliansens
territorium. Nato skal kunne sette opp skreddersydde flernasjonale styrker fra
alle forsvarsgrener, særlig for fredsbevarende og fredsopprettende operasjoner.
Dette innebar en forsterkning av vedtakene fra 1991 om at Nato skulle kunne
påta seg oppdrag for det daværende KSSE og FN. PFP er et program for en
delvis integrering av bl.a. tidligere Warszawapaktlandene i Natos militære
struktur, særlig med tanke på deltagelse i fremtidige CJTF i fredsoperasjoner.
11. Enkelte signaler kan imidlertid tyde på at endringer er på gang. I denne forbindelse
er det på sin plass å påpeke at den interne debatten i Forsvaret foregår bak
lukkede dører i ulike avdelinger og "think-tanks". Det er mulig Forsvaret gjør
seg selv en bjørnetjeneste ved å holde debatten utenfor den offentlige sfære. Om
debatten var mer åpen ville gjerne både pcDlitikere og andre interesserte være
bedre orientert om, og ha bedre forståelse for, f.eks. de praktiske problemer, og
de organisasjonsmessige konsekvenser, det ofte medfører å sette et politisk
vedtak ut i live. Et høyere kunnskapsnivå ville kanskje kunne ha forhindret en
del av de uheldige politiske utspill som har kommet i de senere år, f.eks. utformingen
av CFE-rammene, sammensetningen av logistikk-bataljonen i Bosnia
etc.
12. I første halvdel av 1990-årene ble det norske bidraget til FNs fredsbevarende
operasjoner økt fra 1300 til 2000 personer, i tillegg til de ovennevnte Nato
bidragene. Norge deltok i FNs operasjoner i Golfen, i Somalia, Bosnia og Makedonia
- og fortsatte det store engasjementet i Libanon. I Nato-regi deltok
jevnlig en fregatt med ca. 130 manns besetning i overvåkningen av blokaden i
Adriaterhavet. Norske mannskaper deltok i Natos AWACS-fly som overvåket
fly forbudet over Bosnia. Totalt var dette en betydelig økning i norsk militær
deltakelse internasjonalt, men bidragene var fragmenterte og hver for seg små
i sammenlikning med andre lands bidrag.
13. At de disponerte hær- og marineenheter faktisk ikke deltok i Menstad-slaget,
som forble et anliggende politi/arbeidere spiller her en helt underordnet rolle.
Den forestilling som er politisk relevant, er at de væpnede styrker var implisert
og at noe slikt ikke må få forekomme igjeri.

Litteratur
Bjørgo, Tore (1994) 'Ekstremnasjonalisme i Skandinavia', i Internasjonal Politikk
vol 52, nr 1.
Bull-Hansen, Fredrik (1993) 'Forsvarets fremtid - fra invasjonsforsvar til hva'?', i
Norsk Militært Tidsskrift nr 4.
Buzan, Barry (1991) People, States and Fear. An Agenda for International Security
studies in the Post-Cold War Era. Annen utgave. London: Pinter.
Børresen, Jacob (1993a) kystmakt. Skisse av en maritim strategifor Norge. Oslo:
Cappelen/Europaprogrammet.
Børresen, Jacob (1993b) 'Fredsopprettende operasjoner, bør Norge delta'?', i Norsk
Militært Tidsskrif nr 8-9.
Carr, E.H (1946) The twenty yearcrisis,I919-1939.An introduction to studies of
international relations. Annen utgave. London.
Cristie, Werner (1995) Tvangsbeordring til FN-tjeneste'?' i Aftenposten 23/3.
Danielsen, Egil (1964) Norge-Suvjetunionen. Norges utenriks-politikk overfor
Sovjetunionen 1917 1940. Oslo: Universitetsforlaget.
Diesen, Sverre (1993) 'Nye hovedretningslinjer for forsvarets virksomhet og utvikling’
i Norsk Militært Tidsskrift nr 3.
Egeland, Jan (1995) 'The United Nations and collective security in the next century
Speech at the Nordic Council conference, helsinki, Finland, 11-12 January 1995.
Egge, Bjørn (1993) 'Norske fredsopprettende styrker i internasjonal regi' i Norsk
Militært Tidsskrift nr 10.
Bide, Espen Barth (1995) 'Forsvarets internasjonale rolle' i Aftenposten 18. april.
Eilertsen, Tor Egil (1995) 'Et troverdig forsvar; en militærteoretisk tilnærming til
problemstillingen i Vårt vern kormner.
Eknes, Åge og Tom Henry Knutsen (1994): 'Flernasjonale operasjoner og norsk
deltakelse' i Norsk Militært Tidsskrift nr 6-7.
Eriksen, Knut Einar (1972) DNA og NATO. Striden om norsk NATO-medlemskap
innen regjeringspartietl948-49 Oslo: Gyldendal.
Gjems-Onstad, Erik (1994) 'Et forsvar uten trusel - eller: Den trojanske hest' i Heime
vernsbladet 3, mars 1994.
Gjeseth, Gullow (1993) 'Kan vi opprettholde et troverdig landforsvar'?' i Norsk
Milrtært Tidsskrift nr 4r
Godø, Reidar (1989) 'Forsvarets ledelse fra union til allianse - En fremstilling av
norsk forsvarspolitikk 1885-1985 ', Forsvarstudier nr 1, Oslo : Institutt for Forsvarstudier.
Holst, Johan Jørgen (1967) Norsk sikkerhetspolitikk i strategiskperspektiv. Bind 1:
Analyse. Oslo: Norsk Utenrikspolitisk Institutt.
Hovland, Torkel (1995) 'Utvikling av Hærens nye Krigsstruktur. Divisjon
2000',i,Norsk Militært Tidsskrift nr 1.
Innset, Bjørn (1992) konvensjonelle rustningskontrollavtaler- innvirkningen på den
militære stabilitet i Norges nærområder. Hovedoppgave ved institutt for statsvitenskap,
UiO.
Isaksen, Dag L. (1990) kystvaktens rolle i sjøforsvaret. Upublisert elevoppgave fra
Sjøforsvarets stabsskole.
Jervis, Robert (1978) 'Cooperation under the security dilemma', World Politics
30/2. Jurgaitiené, Kornelija & Ole Wæver ( 1995) : ' Lithuania ( 1989-1993 ) ' i
Hans Mouritzen (ed) Adaptation (forthcoming).
Keohane, Robert 0.,Joseph S. Nye & Stanley Hoffmann (ed) (1993) After the Cold
War. International institutions and state strategies in Europe 1989-1991. Cambridge
Mass; Harvard University Press.
Kibsgaard, Bjørnar (1993) 'NATOs nye kommandostruktur i nord'. Den Norske
Atlanterhavskomiteens skriftserie nr 165.
Lindaas, Ole (1995:kommer) krisehåndtering og kriseforebygging.Oslo:
NUPI-rapport. Menon, Anand, Anthony Forstei' & William Wallace (1992): 'Acommon
European defence? ', i Survival vol 34 no 3, pp 98-118.
Måseng, Einar ( 1964): Ulsikt over de nord-emopeiske staters utenrikspolitikk i de
siste århundrer, Oslo : Tanum.
Neumann, Iver B. (1992)' Identity and Security' i Journal of Peare Research, 29/2.
Neumann, Iver B. (1994a) 'Den kulturelle bakgrunn for kampen cm Russlands
utenrikspolitikk' i Nordisk østforum, 8 (2); 5 -15.
Neumann, Iver B. (red.) (1994bj Europa i det handelspolitiske spenningsfelt. Oslo:
Cappelen.
Neumann, Iver B. (1995a): 'Collective Identity Formation and the Other in International
Relations' i European Journal of International Relations, 1, 3, kommer.
Neumann, Iver B. (1995b): 'Nordiske veivalg' i Iver B. Neumann (red.) Nordiske
veivalg. (Oslo: TANO, kommer).
Neumann, Iver B. (1995c): 'Russland som ulfordring for norsk utenrikspolitikk'
Prytz, Kjell A. (1994) 'Sjøforsvaret inn i det 21. århundre - Doktrine for det norske
sjøforsvar', publisert i Den norske Atlanterhavskomiteens skriftserie nr 171. Pugh,
David C. (1981) 'The armed forces and Alta: Some tentative reflections on civilmilitary
relations' i Forsvarsstudier - Årbok for forsvarshistorisk forskningssenter
Forsvarets høgskole.
Rekkedal, Nils Marius, Carsten A. Liitken og Tom Johannesen (1992): Utviklingen
av moderne krigføring - Introduksjon til det sentrale militærteoretiske og teknologiske
grunnlagfor moderne militærmakt. FFI/rapport-92/5027
Riste, Olav (1965) The Neutral Ally. Oslo.
Riste, Olav (1985) 'The Historical determinants of Norwegian Foreign Policy' i
Johan Jørgen Holst (red.) Norwegian Foreign Policy in the 1980's. Oslo: Norwegian
University Press.
Riste( 1973/1979) London-regjeringa. Norge i krigsalliansen 1940-1945, Bind I
Prøvetid/ bind II Vegen heim, Oslo.
Riste, Olav (1992) Eit 'minimumsforsvar' for Norge? FK90 og spørsmålet om alliert
assistanse. Oslo: Institutt for Forsvarsstudier, IPS Info 5.
Skodvin, Magne (1971) Norden eller NATO? Utenriksdepartementet og alliansespørsmålet
1947 1949 Oslo: Universitetsforlaget.
Smith, Anthony D. (1991) National Identity, London: Penguin.
Solli, Arne (1992a) 'Norway' i Military Technology nr 6.
Sved, Sven (1994): 'Hæren i omstilling' i Norsk Militært Tidsskrift nr 3. Sørensen,
Øystein (1989) 'Forskningen om krigen i Norge - tradisjonelle og nye perspektiver'
Nytt norsk tidsskrift nr 1.
Sørensen, øystein (1991) Solkors og solidaritet: høyreautoritær samfunnstenkning
i Norge ca I 930-1945. Oslo : Cappelen.
Tamnes, Rolf (1986) 'Kamp mot russerne på tyskjord'? Tysklandsbrigaden og den
kalde krigen 1947-1953' i Tamnes (red) Forsvarsstudier- Årbok for forsvarshistorisk
forskningssenter Forsvarets høgskole.
Tunander, Ola (1989) Cold water Politics. The Maritime Strategy and Geopolitics
of the Northern Front. Newbury Park: Prio/Sage.
Udgaard, Nils Morten (1973): Great Power Politics and Norwegian Foreign Poliry.
A Study of Norway 's Foreign Relations November 1940 - February 1948 Oslo:
Universitetsforlaget.
Udgaard, Nils Morten (1995) 'Nødhjelp ny norsk utenrikspolitikk?', i Aftenposten
7. februar.
Ugland, Ole Fredrik (1991): Seleksjon til vemeplikt. En analyse av frafallet fra
vernepliktsmasSen 1990 etter sosial bakgrunn, verdisyn og motivasjon. Oslo: FAFO.
Ulriksen, Ståle (1994): 'Bottom Up! En vurdering av USAs nye styrkestruktur',
Internasjonal Politikk, nr 3.
Weber, Max ( 1922/ 1982) : Makt og byråkrati. Oslo : Gyldendal, Studiefakkel.
Wæver, Ole, Barry Buzan, Morten Kelstrup og Pierre Lemaitre (1993) Identity,
Migration and the New Security Agenda in Europe. London:Pinter.
Ørvik, Nils (1960/61): Sikkerhetspolitikken 1920-1939,1-11. Oslo: Forsvarets krigshistoriske
avdeling.
Dokumenter:
'Forsvarsstudien 1985, forkortet utgave' Utgitt av Forssvarsjefen, 1986. 'Forsvarsstudien
1991, ugradert versjon', Utgitt av Forsvarsjefen februar 1992. 'Innstilling fra
Forsvarskommisjonen av 1974 - sammendrag' utgitt av Folk og Forsvar, Oslo 1978.
'Innstilling fra Forsvarskommisjonen av 1990', mars 1992.
Stortingsforhandlinger (1905-1906;), side 45-46, 28. oktober 1905.
Stortingsmelding nr 16 (1992-93) 'Hovedretningslinjer for Forsvarets virksomhet og
utvikling i tiden 1994-1998'
Stortingsmelding nr 46 (1993-94) 'Bruk av norske styrker i utlandet'
Stortingsproposisjon nr 15 (1991-1992) 'Om samtykke til ratifikasjon av Avtalen om
konvensjonelle styrker i Europa (CFE-avtalen) med protokoller og vedlegg'.

 

Litteraturliste

Del: