Av avdelingschef i den norske Generalstab oberstløitnant Johannes Schiøtz.
*) Denne artikkel bygger på et arbeide av den norske Generalstab om Elleveårskrigens m ilitære historie, hvis 1. bind vil utkomme i årets løp. I dette arbeide vil finnes de nødvendige kildehenvisninger til de mange, delvis nye oplysninger som artiklen gir. U nder disse omstendigheter h ar det ikke vært ansett nødvendig å føre op kildehenvisninger i denne artikel.
Fra slutningen av det 16. århundrede økte kongens makt i Norge og Danmark som følge av at statsadministrasjonen under kongens ledelse grep inn på stadig flere områder. Denne maktøkning gikk ut over Riksrådet og adelen. På samme tid tråtte Sverige frem som Danmarks hovedmotstander i kampen om herredømmet over Østersjøen. Det første forhold muliggjorde og det annet nødvendiggjorde at det i Norge blev skapt et nytt militært maktmiddel til avløsning av den gamle leidang (leding) der som annet bondeopbud på den tid hadde vist sig å være av meget liten selvstendig militær verdi. Det nye norske landsforsvar — Legdshæren — blev organisert på nasjonalt, utskrevet grunnlag med et svakt hvervet — også det norsk — islett av hensyn til fredsgamisoneme på festningene. Det vilde blitt for kostbart for kongen å holde en hvervet hær også i Norge, hvor den forøvrig vilde ha passet dårlig. De militære byrder — både de personelle og de økonomiske — blev derfor i vesentlig grad pålagt den norske bondestand og det blev i relativ liten utstrekning lagt beslag på de norske statsinntekter. Ordningen med den særegne norske hær blev til stor fordel for det norske folk, kulturelt, nasjonalt, politisk og statsretslig. Det avgj ørende skri tt for skapningen av legdshæren blev tatt ved ordinansen av 18/1 1628 og den kgl. res. av 19/9 1641. Tross hård motstand fra det danske riksråd i enevældets siste tid har Norge siden den tid hatt en nasjonalt utskrevet hær som har bygget på og utviklet sig fra den første ordinans av 1628. Det var fra først av bare infanteriet som blev organisert på helt nytt grunnlag i 1628 og 1641. Kavaleriet var fremdeles hvervet og opsatt bare for krig — rosstjenesterytteri. Nasjonalt hestfolk, opsatt både i fred og i krig, fikk vi i 1663. Likesom opsetningen av infanteriet bygget på legået, bygget opsetningen av hestfolket på kvarteret (se senere). Ved utbruddet av Elleveårskrigen i 1709 var den norske legdshær 70—80 år gammel. Den hadde i 4 kriger — Hannibalsfeiden 1644—45, Krabbekrigen 1657—58, Bjelkefeiden 1658— 60 og Gyldenlovefeiden 1675—79 — skapt sig hederlige tradisjoner. Den var en fast optømret organisasjon med en sikker administrasjon. Den hadde tilstrekkelige øvelser og var vel øvet og utdannet. De norske avdelinger i fred stod den gang kvalitetsmessig på høide med de svenske inndelte avdelinger. De nasjonale utskrevne avdelinger stod i Norge likeså litt som i Sverige ved fredsbr.udd tilbake for de to lands hvervede avdelinger. Tiltross for at grunnlaget for opsetningen av avdelingene fra 1680 årene var et annet i Sverige, hvor roten leiet soldaten, enn i Norge hvor soldaten blev utskrevet fra legået — er likhetspunktene mellem de norske og svenske avdelinger i 1709 langt større enn forskjellighetene. Forholdene er det samme når en sammenligner det norske legd og det norske kvarter med den svenske rote og det svenske rusthold. Også her er likheten med hensyn til byrder og piikter overveiende, forskjellen uvesentlig. Ved krigsutbruddet i 1709 var det derimot stor forskjell mellem de norske og svenske nasjonale avdelinger på den ene side og den danske landmilices avdelinger på den annen. Dette skyldes at hovedvekten i den danske hær var lagt på de hvervede avdelinger, i Norge og Sverige med Finnland på de nasjonale avdelinger. At den danske landmilices avdelinger i krigens løp helt selvfølgelig seilet op på høide med de andre er en annen sak.
Kommanderende General i Norge var ved krigsutbruddet 1709 feltmarskalk Gustav Wilhelm, greve av Wedel Jarlsberg. Han var tillike guvernør i Oldenburg, hvor han bodde. Han hadde ikke vært i Norge på mange år. På hans vegne førtes „inspeksjonen“ over infanteriet og kavaleriet — men før krigsutbruddet ikke over festningene — av generalløitnant Hans Ernst v. Tritzschler. Halvheten i hans stilling skaffet ham mange vanskeligheter både opad og nedad. Han var født i 1647, altså 62 år ved krigsutbruddet. Han kom til Norge som kornet i 1667 og hadde gjort tjeneste i den norske hær i 42 år. Tritzschler blev i 1704 medlem av den norske regjering, Slottsloven. General Tritzschler virker overmåte sympatisk. Han var kunnskapsrik, alment interessert, overordentlig loyal, arbeidssom, samvittighetsfull og ingenlunde den ubetydelige personlighet man gjerne har villet ha ham til. Hans intelligens er hevet over tvil. Ut fra sitt intime kjennskap til den norske hær og de norske forhold og på grunnlag av en meget merkbar, vel skolert militær viden var han ikke redd for å si fra, også opad. I 1709 —10 våget han å handle mot kongens ønske, da han skjønte at dette ikke kunde gjennemføres med held. Det kostet ham kongens nåde og en urettferdig eftertids nedsettende dom. Den norske hær bestod 1709 av følgende avdelinger:
De nasjonale infanteriregimenter var som det sees, sammensatt av et forskjellig antall (9—10) „stående“ kompanier, som hvert hadde navn efter distriktet. Hvert nas jonalt kompani hadde 3 offiserer, 5 underoffiserer, 2 tamburer og et forskjellig antall soldater svarende til antall legder. Infanteriet var et enhetsinfanteri, idet piken var avskaffet. To og to legder stillet foruten hver sin soldat også en reservesoldat, og reservesoldatene fra 2 eller 3 „stående“ kompanier dannet et reservekompani, der som oftest hadde navn som svarte til de tilsvarende „stående“ kompaniers. Reservekompaniene var svakere utstyrt med befal enn de stående, de hadde bare 2 offiserer, 3 underoffiserer og 1 tambur. Men alt den første krigsvinteren fikk de samme antall befalingsmenn og spill som de stående kompanier. Reservesoldaten stod fullt på høide med den stående. Reservekompaniene var dårligere utstyrt med legdsekvipage og utrustning enn de stående. De blev derfor ved krigsutbruddet 1709 disponert som garnisoner på festningene. Men utover året 1710 blev utstyret bragt iorden og reservekompaniene blev da disponert som feltavdelinger side om side med de stående kompanier.*) Det gevorbne regiments kompanier var i fred fordelt til festningene på Østlandet og Sørlandet som garnisoner. Om vinteren var endel av kompanienes styrke permittert. Ved krigsutbrudd skulde de gevorbne kompanier efter planene rykke i felt og avløses av reservekompanier. Ved dragonregimentene manglet de gevorbne kompanier hester i fred, delvis også saler. Hester blev ved krigsutbrudd skaffet ved rekvisisjon og saler m. v. bragt tilveie efterhvert.
*) Da krigen hadde v art et p ar å r m åtte 2 og 2 legder ytterligere stille 1 „ny" reservesoldat og det blev i 1712 organisert „nye reservekompanier" paa Østlandet og Sørlandet. Disse blev sløifet igjen i 1713, men fra våren 1716 av blev de „nye reservekom panier" påny organisert. E t østlandsregim ent f. eks. bestod fra da av av 9 stående, 3 „gamle" og 3 „nye" reservekompanier. Styrken av de stående kompanier varierte som nevnt noe og reservekompaniene var på Østlandet og Sørlandet I V2 gang så store som de stående. I 1718—19 gikk reservesoldatene over til å bli stående soldater og alle kompanier blev gjort like store. Legdet som før hadde stillet 1 „stående", % „gammel" og % „ny" reservesoldat, kom frem tidig til å stille 2 stående soldater, det blev med andre ord delt. Den meget ofte m isforståtte hærreform av 1718— 19 betegner altså ikke noen økning av soldatstyrken, bare en „ensretting" av kompaniene som fikk mindre distrikter enn før, hvorved soldatene i større utstrekning enn tidligere blev satt sammen med sine sam bygninger — en betydelig fordel hvor det gjelder norske soldater. Kompaniene fikk samtidig samme antall soldater — m indre enn før, hvorved antall av kompanier blev øket.
Det nordenfjelske kompani var ferdig opsatt i februar 1710, de 3 sønnenfjelske først sent på sommeren 1710. Under opmarsjen 1709 gjorde kompaniene tjeneste tilfots. De nasjonale dragonkompanier hadde navn efter distriktet. Hvert dragonkompani hadde 100 dragoner, de nasjonale kompanier dessuten 25 uberedne reservedragoner. Det blev i 1709 gjort et nærmest mislykket forsøk på å sette op reservedragonene tilhest. Dragonkompaniene hadde 3 offiserer, 6 underofficerer og 1 tambur. Av festninger hadde vi FredriJcsten med Sponviken, Overberget og Stortårnet, Fredrikstad med Kongsten, Akerøy (på Hvaløerne), Akershus, Blaker (som ikke blev holdt vedlike i fred), Basmo, Kongsvinger, Kidstiansfjell (ved Elverum), Stavem, Kristiansand ( Fredriksholm ved Flekkerøy, Kristiansholm, Odderøen og Lagmannsholmen ved Kristiansand), Bergenhus (med Sverresborg, Kristiansholm, Nordnes og Fredriksberg), Trondheim (Kristiansten og Munkholmen), Skernes og Vardøyhvis. Av festningene dekket Sponviken og Fredriksten grensen mot syd, Basmo, (Blaker), Kongsvinger og Kristiansfjell grensen mot øst. Fredrikstad og Akershus er å betrakte som depotog centralfestninger — Fredrikstad hadde videre stor betydning for forbindelsen med Danmark og for flåten. Akerøy, Fredrikstad, (Larkollen, anlagt 1710—11) og Stavern kan betraktes som en slags Oslofjords fremskutte befestninger. Festningene var ved krigsutbruddet gjennemgående i dårlig stand da det i årene forut ikke var bevilget penger nok til vedlikehold. Men dette blev det efterhvert rettet på og såvel i 1716 som i 1718 fikk de avgjørende betydning for operasjonenes forløp. Hæren manglet ved krigsutbruddet feltartilleri-, ingeniørog trenavdelinger og det meste av det intendantur- og sanitetspersonell som trengtes i krig. Alt dette måtte improviseres og skaffes tilveie ved krigsutbrudd. Feltartilleriet fikk materieil fra festningene, ved innkjøp og oparbeidelse, artilleripersonell ved avgivelser fra festningene og nyansettelser, hester og kusker ved rekvisisjon og utskrivning. Mobiliseringsordren kom til Kristiania 28/9 og 27/11 var det et feltartilleri på 10 feltkanoner og 2 felthaubitzer ved hæren og ytterligere 6 kanoner stod ferdig i Fredrikstad o: i opmarsjområdet. Opsetningen av et nødtørftig artilleri gikk altså ganske raskt, langt raskere enn på svensk side, hvor feltartilleriet i Båhuslen, Vårmland og Jåmtland først blev organisert ut over våren 1710. Troppetrenet måtte improviseres ved krigsutbrudd. Stw't tren blev ikke satt op i det hele tatt under hele krigen (se senere). Det blev i Norge tidlig lagt an på å få et nas jonalt og innfødt offiserskorps (kfr. bl. a. Edv. Holm: Danmark—Norges indre Historie 2, s. 37). Forholdet var i denne henseende bedre enn i de fleste andre land og det er ikke riktig å gå ut fra at det procentvis var færre norskfødte offiserer i Norge, enn svenskfødte i Sverige og danskfødte i Danmark. Innstillinger fra tiden omkring 1700 gir et sterkt inntryk av at det ved ansettelser blev lagt overordentlig stor vekt på om vedkommende offiserer var født i Norge, hadde slekt i Norge eller hadde gjort tjeneste i Norge tidligere. Jeg kan ikke gi eksakte tall fra denne tid, men nasjonalitetstabeller fra 1760 og 1779(78) forteller at dengang var henholdsvis 86,3 % og 88,66 % av offiserene født i Norge. Så gunstig var forholdet selvsagt ikke i 1709, men tallene tør likevel fortelle noe. Det er iallfall utvilsomt at de mange utlendinger blandt hærens høieste chefer gir et helt feilaktig billede i denne henseende for det samlede offiserskorps vedkommende. Av de høiere chefer var ved krigsutbruddet visstnok bare brigader Sehested, oberst Cicignon og generalkvartermesteren Schøller født i Norge. Av langt større reell betydning var det at praktisk talt alle de høiere chefer hadde gjort tjeneste i en lang årrekke i den norske hær og derigjennem var blitt helt fortrolig med Norge og norske forhold. Ved ekteskap med norske kvinner og som eiendomsbesittere blev de enn fastere knyttet til landet. Ut fra den tids forhold vilde det være uriktig ikke å betegne dem som norske.*)
*) Felthærens chefer, født utenfor Norge, hadde således gjort tjeneste i den norske hær i følgende antall å r ved krigsutbruddet 1709: Tritzschler 42 år, Hausmann 29 år, Følckersamb 35 år, Lutzow 10 år, Wind 13 år, Brockenhuus 38 år, Sesterfleth 21 år, v. Heinen 30 år, Schultz 47 år, Lemfort 35 år, Halcke 33 år. Forholdet v ar i det vesentlige det samme for festningskom mandantenes vedkommende. Av disse hadde Schløsser gjort tjeneste i den norske hær i 33 år, Storm i 31 år, Palm i 33 år, Sesterfleth i 22 år, Floor i 31 år, Zernichow i 42 år, de F erry i 34 år, v. d. Osten i 25 år.
Flere av de høiere chefer hadde et godt navn innen hæren fra sin optræden under Gyldenløvefeiden — Tritzschler, Følckersamb, Brockenhuus, v. Heinen, Schultz og Halcke. Andre hadde ry fra deltaging i krig i fremmed land — Sehested, Ltitzow. Mange av disse chefer var efter datidens forhold ikke lengre unge, men når undtas Schultz (77 år) og Tritzschler (62 år) var ingen av felthærens chefer mere enn 60 år. Den norske offiser hadde dengang i almindelighet ikke krigserfaring. Det var 30 år siden Norge hadde vært i krig og det var derfor bare de eldste som hadde vært med i den. Men mange av offiserene hadde deltatt i krig i utlandet — delvis i meget lang tid — om enn ikke i så stor utstrekning som de danske offiserer. Det krevdes ikke noen eksamen dengang for å bli offiser. Men ved de forslag og innstillinger som de overordnede gav ved ledighet hadde en dog en ganske god garanti for at de best skikkede kom frem. Den lakeiisme som var rådende innen de civile embedsetater gjorde sig ikke, på langt nær, så meget gjeldende innen offisersetaten. De foreliggende innstillinger gir inntryk av en samvittighedsfull og mot individene hensynsfull streben efter å la skikkede menn avancere. Slektskapsforbindelser og økonomisk uavhengighet hjalp nok undertiden fremover til et raskere avancement, men dette må betegnes som undtagelser.
Det åndelige og kunnskapsmessige nivå innen den norske offisersstand var under de givne forhold meget forskjellig. Vi finner enkelte som ikke stod høit, folk selv i kompanichefsstillinger som hadde vanskelig for å lese og skrive. Men dette var rene undtagelser. Av alt hvad man kan forstå, av alt som foreligger må man slutte at offisersstanden som helhet stod på høide med sin tids dannelse og at den heller ikke i den henseende stod tilbake for noen annen stand. Særlig blandt de høiere offiserer stod mange på et særdeles høit kulturelt standpunkt. Det var ingen aldersgrense og den avgang på grunn av alder som var en selvfølge ved avdelinger i krig, og også ved gevorbne tropper i fred, fant ikke sted ved de norske nasjonale avdelinger. Da vi i 1709 ikke hadde hatt krig på 30 år er det derfor en selvfølge at det var adskillige overåringer blandt offiserene — og særlig blandt løitnantene. Ved krigsutbruddet foreslog derfor regimentchefene noen offiserer av lavere grad meddelt avskjed, men noen masseavskjedigelse fant ikke sted. Man tok det mer overlang. Det er nærmest påfallende hvor få det var som blev avskjediget. Endel mindre tjenstdyktige blev forøvrig overført til avdelinger som skulde gøre tjeneste i festningene.*)
*) Også ved de hjemmeværende s v e n s k e regim enter finner vi at det blev nødvendig å meddele noen feltudyktige, gamle offiserer avskjed ved krigsutbruddet i 1709 — deriblandt 2 regimentchefer.
Offiserenes almenkulturelle standpunkt svarte efter det foranstående helt ut til tidens krav. Men hvorledes var det med de militære kunnskaper i sammenligning med forholdene i andre land? Efter det en kan slutte stod den norske offiser også i denne henseende fullt på høide. Det tilsig som fremdeles fant sted utenifra av offiserer, særlig i høiere stilling, ofte med krigserfaring og videregående rutine i utenlandske hære og nordmenns frivillige deltaging i fremmed land for å få krigserfaring spillet utvilsomt en betydelig rolle i denne henseende. Det bidrog til å motvirke følgerne av det avsondrede liv den norske offiser ofte førte i våre avsidesliggende bygder og daler. Det er tydelig å merke at tidsstrømningene og tidsopfatningene for krigsføringens vedkommende tidlig gjorde sig gjeldende også i Norge. Vi har et bevis i den sterke festningsbygging i slutningen av det 17. århundrede. Det kan måskje innvendes at denne i vesentlig grad skyltes Wedel Jarlsberg d. æ. og at han først kom til Norge i moden alder og i høi stilling. Men han stod ikke på noen måte alene. Først og fremst må nevnes Jean Casper Cicignon (d. æ.) og Willem og Anton Coucheron som de store festningsbyggere i Norge, hos hvem den teksiske ledelse lå. Tidens tanker gjorde sig imidlertid gjeldende ved Wedel Jarlsberg. Hans virke vakte militært liv — og sund kritikk endog i tjenstlige skrivelser. Kritikken viser såvel militært liv som at vi hadde menn med betingelser for å ta mot tidens tanker og å omplante dem på norsk grunn. Ser vi hen til de rådende taktiske opfatninger i den utstrekning vi kan lese oss til dem fra tidens planer og operasjoner, finner vi det samme forhold. Det er ikke tvivl om at menn som Tritzschler, Hausmann, Liitzow og Budde f. eks. efter deres disposisjoner å dømme var vel kjent med tidens krigføring og var sterkt påvirket av den. Men det synes dog å være forskjell på disse menn på den ene siden og menn som Wedel Jarlsberg d. æ. og d. y., Sponneck og Gaffron f. eks. på den annen. De sidste var kanskje mer „up to date“. Men, — de var ikke kjent med forholdene i Norge fra ungdommen av og var her med undtagelse av Wedel Jarlsberg d. æ. bare kort tid. Følgen blev at deres disposisjoner blev mer tids- enn norskpreget. Det kan neppe råde tvil om at Liitzow f. eks. i 1716 disponerte i overensstemmelse med sin tids opfatning, og heller ikke om at han dette år forstod nøkternt å avpasse opfatningene efter forholdene slik som de nu engang var her i landet. Datidens tjenesteskrivelser, mer personlig og temperamentspreget enn nutidens, viser at samtidens utenrikspolitikk og krigsbegivenheter selv i fjerne land optok sinnene sterkt. De viser evne til selvstendig kritikk og ganske omfattende kunnskaper.
Vi har en rekke fesningsanlegg bevart nettop fra denne tid. Også her finner vi tidens teorier klokt avpasset efter de norske forhold og det norske terreng — i byggematerialer og linjer — i full overensstemmelse med Vaubans ånd. Teoriene og systemene blev i påfallende grad tilpasset de særegne fortifikatoriske muligheter som netop Norge gav, slik at mange av datidens testninger synes grodd op av og å gå i ett med de norske fjell —- som Fredriksten og Kongsvinger. Også i festningsanleggene finner vi teoretisk viden forenet med praktisk skjønn. Man hadde dengang i fred ikke noen generalstab i nutidens forstand. Det er imidlertid en selvfølge at det i fredstid blev utført arbeide av rent generalstabsmessig art — mobiliseringsforberedelser, mobiliseringsplaner, opmarsjplaner, forsvarsplaner. Dette merkes på mange måter, ikke minst på den forbausende raske mobilisering vi treffer på gang efter gang under krigen 1709—1720 helt fra første stund av og på den korte tid Tritzschler i 1709 brukte for å innsende detaljerte planer for hærens disponering og opmarsj. Det hovedinntrykk en får ved et nøiere studium av forholdene innen den norske hær i 1709 biir at den norske offisersstand var jevnt dyktig og vel egnet til å løse de opgaver den vilde bli stillet likeoverfor. Det åndelige nivå i militær og civil henseende var i orden. Dette gjelder ikke bare de enkelte offiserer som nådde lengst. De jevne forfremmelser op igjennem gradene tyder på en relativ jevnhet over offisersstanden, selv om manglen på ensartet og regelmessig utdannelse selvfølgelig kan spores — i Norge som i andre land. Offisersstanden i Norge blev i forbausende grad rekruttert fra alle klasser. De fleste offiserer var nok embedsmanns- og fortrinsvis offiserssønner. Men det var også adskillige borgerøg særlig mange bondesønner innen offisersstanden, iallfall innen de lavere grader. Enkelte bondegutter rakk dog frem til de høiere stillinger.
(Fortsættes).
