“Ute av syne, ute av sinn”? Behandlingen av norske veteraner etter 1945

Enheten ble lagt til Forsvarets personell­administrasjon og gitt et samlet ansvar for oppfølging av norske veteraner.

Foto: Forsvaret.dk

Dette er bare ett av flere tiltak som har blitt iverksatt for å bedre ivareta­kelsen av norske veteraner fra omkring 2005 og fremover.[1] Det er grunn til å reflektere over tidspunktet. Norsk deltakelse i militære opera­sjoner utenfor landets grenser hadde ikke økt i de foregående årene. Tvert i mot, fra om­kring år 2000 sank tallet på norsk militært personell deployert utenlands sam­menlignet med siste 20 år. Det var heller ikke grunnlag for å hevde at de som reiste ut var mer utsatt for skade enn tidligere. Riktignok var og er situa­sjonen i Afghanistan krevende, men til gjengjeld er de styrkene som sendes ut langt bedre forberedt, utrustet og trent enn det som var tilfelle under den kal­de krigen. Årsakene til et økt fokus på veteranene må derfor skyldes an­dre forhold.

I denne artikkelen skal jeg ta for meg behandlingen av norske veteraner fra tiden etter andre verdenskrig og fram til i dag. Vekten vil ligge på behand­lingen av veteraner fra andre konflikter enn andre verdenskrig etter­som disse to gruppene – la oss kalle dem “krigsveteranene” og “intops-vetera­nene” – skiller seg fra hverandre på mange måter.

En veteran er i henhold til Forsvarsdepartementets høringsnotat om en­dringer i forsvarspersonelloven om tiltak rettet mot veteraner etter interna­sjonale operasjoner “sivilt eller militært personell som har deltatt i skarpe mili­tære operasjoner utenlands”.[2] Antallet veteraner er vanskelig å beregne ettersom mange veteraner har deltatt i flere operasjoner og det finnes ingen systematisk registrering av dem. Forsvarets veteran­admi­ni­stra­sjon beregner antallet til å være ca 100 000, mens Forsvarets sanitet beregner at omtrent 35 000 soldater har tjenestegjort i utlandet i perioden 1978-2005.[3] Ca 7700 av disse er organisert i FN-veteranenes landsforbund som skifter navn til No­r­ges veteranforbund for internasjonale organisasjoner ved årsskiftet 2008/2009. Medlemsmassen er mer enn fordoblet de siste tre årene noe som også viser økt oppmerksomhet rundt denne gruppen de siste årene. Det er likevel en kjensgjerning at begrepet lenge ble forbundet med veteranene fra andre verdenskrig og at det var disse som ble løftet fram og hyllet ved offisielle anledninger.

Under den kalde krigen fikk de som deltok i internasjonale operasjoner – enten som enkelt observatør et sted i Midt-Østen eller i en norsk avdeling i UNEF, ONUC eller UNIFIL – svært liten oppmerksomhet omkring sin innsats bå­de fra Forsvaret og fra det sivile norske samfunnet. Det kan være flere grunner til dette. En nokså åpenbar forklaring er at de operasjonen Norge deltok i under den kalde krigen var udramatiske sammenlignet med andre verdenskrig. I denne perioden var den norske innsatsen konsentrert i Tyskland (1947-53), Korea (1951-54), Egypt (1956-67), Kongo (1960-64) og Libanon (1978-1998). Selv om mange enkeltpersoner opplevde dramatiske episoder i disse operasjonene, hadde de det til felles at norsk personell ikke var direkte involvert i kamphandlinger. Disse operasjonene ble på mange måter sett på som idealistisk fredsarbeid og de hadde lav status i det norske forsvaret. Erfaringene ble vurdert som uten nytteverdi for Forsvarets egentlige oppgave som var eksistensielt selvforsvar mot en overveldende fiende i øst. Deltakerne ble også gitt minimal opplæring før de dro ut, minimalt med oppfølging hjemmefra mens de var ute, og når de kom tilbake ble de umiddelbart returnert til sine vanlige oppgaver enten disse var innenfor eller utenfor det militære systemet. Denne praksisen fortsatte langt inn på 1990-tallet i forbindelse med norsk deltakelse FN-operasjonene på Balkan og i Somalia.

En ny oppmerksomhet ble likevel rettet mot disse veteranene tidlig på 1990-tallet, og initiativet kom fra politisk hold. I 1990 besluttet Forsvars­depar­tementet å iverksette et forskningsprosjekt om helsetilstanden til de såkalte FN-veteranene. Resultatene ble publisert i 1993 og hovedkon­klu­sjonen var at de aller fleste deltakerne ikke hadde pådratt seg helseskader som følge av sin deltakelse (i UNIFIL). Tvert i mot, det store flertallet oppga at de opplevde deltakelsen som meningsfull, at opplæring og trening hadde vært tilstrekkelig og at forholdene i Libanon hadde vært tilfredsstillende.[4] Bare fem prosent oppga å ha negative opplevelser etter hjemkomst. Et be­kym­ringsverdig funn ble likevel fremhevet: UNIFIL-veteranene hadde en signifikant høyere rate for tidlig voldelig død enn det som var tilfelle i kon­troll­gruppen i den generelle mannlige befolkningen.

Selv om UNIFIL-prosjektet satte et godkjent-stempel på de norske ruti­nene, førte det likevel til noe økt oppmerksomhet rundt mulige langtids­skader som følge av deltakelse i internasjonale operasjoner. Enkelte mindre tiltak ble iverksatt for å ta bedre vare på personellet mens de var ute, og det ble innført en mer offisiell velkomstseremoni ved hjemkomsten. I hovedsak fortsatte man imidlertid som før. Samtidig ble operasjonene mer krevende. I første halvdel av 1990-tallet deltok norske styrker i UNIFIL (Libanon), UNIKOM (Irak), UNPROFOR (tidligere Jugoslavia) og UNOSOM (Somalia). Sær­lig de to siste operasjonene foregikk i et krigsteater. De norske styrkene had­de støttefunksjoner (logistikk, transport, sanitet), men mange kom likevel i direk­te kontakt med krigshandlingene. I ettertid må man si at behandlingen av disse styrkene før utreise, under deployeringen og etter hjemkomst var lem­feldig.

Rekruttering og opplæring før avreise av disse troppene skjedde etter en metode som blant ansatte i Forsvaret omtales som ”å ta folk fra gata”. Dette gjenspeiler at de fleste som reiste ut var sivile som i tillegg til å ha avtjent verne­plikten, hadde to ukers opplæring og samtrening før avreise. Når man senere på 1990-tallet innførte standard NATO-prosedyrer for å erklære en enhet operativ, viste det seg at de norske rutinene var helt utilstrekkelige og foreberedelsesfasen ble utvidet til flere måneder. Seleksjonsprosedyrene var også mangelfulle. For å klare å fylle opp enhetene aksepterte man en langt høyere andel recap en det som ble tilrådet ut fra både militære og mennes­ke­lige hensyn. Personell med velkjente alkoholproblem og psykiske proble­mer som hadde blitt repatriert i tidligere misjoner, slapp igjennom nye selek­sjonsprosesser. Spesielle yrkesgrupper som for eksempel ambulanse­per­sonell, ble oppringt og sendt ut på svært kort varsel gjentatte ganger. Mange deltok i flere av de norske operasjonene tidlig på 1990-tallet uten at For­sva­rets seleksjonsrutiner fanget opp disse, og uten at noen stilte spørsmål ved om disse hyppige deployeringene til ulike krigssoner medførte fare for psy­kis­ke skader.

Under deployeringen fikk troppene generelt lite støtte hjemmefra. Det norske forsvaret var på den tiden tilpasset fredstidsdrift og hadde ikke gode rutiner for å håndtere en løpende operasjon. De som var ute manglet ett kon­taktpunkt og måtte i stedet forholde seg til mange ulike deler av organisa­sjonen hjemme. I tillegg følte de ofte at Forsvaret hjemme så på de deplo­yerte styrkene som noe som tok tid og oppmerksomhet bort fra hoved­oppgaven som fremdeles var territorielt forsvar av Norge. Sikkerheten til de som var ute ble også lavt prioritert. For eksempel sa Forsvarets overkom­mando nei da norske tropper i Sarajevo ba om å få bytte norske hjelmer med moderne kevlar-hjelmer i 1992. Det som var godt nok for krig hjemme, fikk også være godt nok for krig ute. Det samme mønsteret gikk igjen i en rekke mindre alvorlige spørsmål. Det mest alvorlige med disse mindre og større hendelsene var kanskje følelsen av å være glemt av de hjemme mens man risikerte livet ute. I noen tilfeller fikk dette alvorlige konsekvenser. I 1993 for­langte det norske stabskompaniet i UNOSOM en dobling av risikotillegget etter en forverring i sikkerhetssituasjonen i Mogadishu. Svaret fra Forsvars­de­partementet og Forsvarets overkommando var nei, noe som resulterte i at om lag 50 personer sa opp sine stillinger og reiste hjem i protest. En av de som reiste hjem, sykepleier Anne Lie Andreassen, uttalte følgende om det som hadde skjedd: “De gjorde det farligste de kunne; de tok fra oss aner­kjen­nelsen for å gjøre en god jobb under vanskelige forhold. Den var det eneste vi hadde å være stolte av.”[5] En sterk opplevelse av manglende aner­kjennelse for de belastningene de var utsatt for, skapte store frustra­sjoner ikke bare i Mogadishu, men også blant de som deltok i den første Gulf-krigen, i UNIKOM og i UNPROFOR.

Denne følelsen ble forsterket etter hjemkomsten. Etter en kort debrifing og helseundersøkelse ble personellet dimittert og kjørt til nærmeste togsta­sjon. De mottok ingen offisiell takk fra det norske samfunnet og Forsvaret var heller ikke interessert i det de hadde opplevd. De som fikk problemer i etter­kant var overlatt til å håndtere dette som best de kunne på egen hånd.

I løpet av andre halvdel av 1990-tallet begynte dette bildet så smått å endre seg. Fra og med 1996 var NATO den foretrukne rammen for norske utenlandsdeployeringer og med dette fulgte etter hvert økt oppmerksomhet fra hele den militære organisasjonen. De som reiste ut ble gradvis bedre trent og utstyrt. Sikkerheten til norske styrker ble høyt prioritert både på ut­styrs­fronten og i oppdragsløsningen. Kontakten hjemover ble sterkt forbe­dret etter hvert som internasjonale operasjoner ble en hovedoppgave for det norske forsvaret etter 2000. Et stressmestringsteam ble opprettet i 1996 og dette fikk etter hvert kapasitet til å rykke ut og bistå avdelinger etter spesielt traumatiske hendelser. Hjemkomstseremoniene ble også utvidet og gitt et mer offisielt preg. Alt dette førte til at personellet som ble sendt ut følte seg bedre ivaretatt. Noen direkte oppmerksomhet rundt veteranene fikk vi likevel ikke før et godt stykke ut på 2000-tallet.   

Opprettelsen av Forsvarets veteranadministrasjon i 2006 var et første synlig tiltak som signaliserte en høyere prioritering av veteranene fra Forsva­rets side. Året etter ble Forsvarets minnedag innstiftet og markert for første gang. I 2008 opprettet Forsvaret også et senter for velferd og rekrea­sjon for Forsvarets veteraner (Bæreia) og Forsvarets egen behandlings­kapa­sitet skal styrkes gjennom nytilsettinger. Forsvarssjefen har også fått utarbei­det et ve­te­ran­direktiv som klargjør ansvars- og myndighetsforhold mellom ulike instanser i Forsvaret.

Et foreløpig siste skritt i denne utviklingen er et forslag til endringer i forsvarspersonelloven som ble framlagt av Forsvarsdepartementet i juli 2008. Forslaget inneholder to konkrete tiltak. Det ene er å opprette et lov­festet objektivt erstatningsansvar for skader og sykdommer som soldater i inter­nasjonale operasjoner pådrar seg i tjenesten. Det andre er å gi vetera­nene rett til ett års psykiatrisk og psykologisk oppfølging fra Forsvaret etter endt tjeneste. Forsvaret skal også sørge for at overgangen til det sivile helse­vesenet skjer på en betryggende måte. Reaksjonene fra veteranorgani­sa­sjonene er positive, men det påpekes at psykiske senskader ikke alltid viser seg før flere år etter avsluttet tjeneste. Et annet ønskemål er at an­svaret for veteranene gis en institusjonell forankring på politisk nivå som for eksempel en egen avdeling i Forsvarsdepartementet. 

Dagens utfordringer

Det foreligger ingen sikre tall på hvor mange av de norske veteranene som har blitt påført skader som følge av sin deltakelse i militære operasjoner. UNIFIL-undersøkelsen fant at om lag 5 pct. av respondentene led av post­trau­matisk stresslidelse, men det er grunn til å tro at psykiske plager under­rap­porteres. Mange veteraner forteller at dette emnet er tabu ettersom åpen­het om psykiske plager vil kunne få konsekvenser for muligheten til å reise ut igjen, og derfor alvorlige karriermessige konsekvenser. Siden 2001 har For­svars­departementet mottatt ca 80 saker hvor veteraner krever erstat­ning for psykiske belastningsskader. Statens pensjonskasse har siden 2005 mottatt ca 230 krav om billighetserstatning for samme type skade fra norske vete­raner. Både Forsvarsdepartementet og Forsvarets sanitet understreker like­vel at de aller fleste veteranene kommer hjem uten fysiske og psykiske skader og at norske styrker generelt har vært “betydelig mindre eksponert for reelle krigshandlinger enn soldatene fra flere av våre allierte land.”[6]

Et annet aspekt ved veteranproblematikken er samlivsbrudd. En under­sø­kelse basert på tall fra 2003 viste en noe høyere frekvens av samlivsbrudd i Forsvaret enn i resten av samfunnet og at antall samlivsbrudd økte propor­sjo­nalt med antallet deployeringer.[7]

Det er ingen tvil om at det har skjedd en vesentlig endring i holdningen til veteraner, både i den politiske og militære ledelsen av Forsvaret de siste fem årene. FN-veteranenes landsforbund fremhever nåværende forsvarsminister Anne-Grete Strøm Erichsen og generalinspektøren for hæren, Robert Mood, som viktige personer i dette. Mood, som har tjenestegjort i Libanon og Koso­vo, påpeker ofte at han selv er en veteran.

Ny oppmerksomhet, nye institusjonelle ordninger og nytt lovverk vil bidra til å bedre situasjonen for norske veteraner. Likevel er det to hovedut­for­dringer som gjenstår. Den første gjelder tid i mellom og totalt antall deplo­yeringer for deler av personellet i Forsvaret. Belastningen med utenlands­ope­ra­sjoner er ulikt fordelt og enkelte typer personell sendes ut mange ganger med korte opphold hjemme mellom hver gang. Enkelte forteller om åtte de­plo­yeringer i løpet av de siste 10 årene. Man skal heller ikke snakke lenge med disse veteranene før man får høre om jevnlig svikt i rutiner både når det gjelder seleksjon av personell før utreise og ivaretakelse av personell etter hjemkomst. Det er likevel generell enighet om at Forsvaret har blitt flinkere til dette.

Den andre hovedutfordringen som kan være vanskeligere å løse, gjelder veteranenes ønske om anerkjennelse i det norske samfunnet generelt. Un­der­­søkelser viser at anerkjennelse fra samfunnet gjør det lettere for vete­ra­ner å se egne opplevelser i et positivt lys.[8] Både forsvarssjef Sverre Diesen og generalinspektøren for hæren har pekt på at Norge mangler en tradisjon for å stille seg bak veteranene sine enten man støtter eller er i mot det opp­draget de utfører. Det er heller ingen tradisjon for å løfte fram militært perso­nell på høytidsdager som for eksempel nasjonaldagen. Dette er et sårt punkt for en del ansatte i Forsvaret. Dette kom senest til uttrykk i en kronikk i Norges største avis, Verdens Gang, hvor en offiser ga uttrykk for sinne og frustrasjon over at forsvarsministeren ikke ønsker militære parader i gatene.[9] Men dette er langt fra en ny problemstilling. I arbeidet med min egen doktor­av­handling fikk jeg lese gjennom de private papirene til en norsk veteran som hadde deltatt i flere utenlandsoperasjoner, blant annet i sanitets­kom­pa­niet som var deployert i Saudi Arabia under den først Gulf-krigen. Kompaniet ble til dels latterliggjort i norske aviser som kalte deltakerne for luksuskrigere og skrev at de var krigens best betalte soldater som ikke hadde andre oppga­ver enn å operere bort føflekker. Blant papirene hans fant jeg et avisutklipp som viste feiringen av hjemkomsten til de amerikanske styrkene i New York etter krigens slutt. I en sammenligning falt nok hans egen hjemkomst til en forlatt militærleir i Sør-Norge uten noen form for oppmerksomhet nokså uhel­dig ut.

Deltakelse i kontroversielle militære operasjoner utenlands er fremdeles en ny erfaring både for det norske forsvaret og for det norske samfunnet. Det har skjedd en rask utvikling de siste 10 årene, men fremdeles er det en vei igjen å gå før dette har funnet sin form internt i Forsvaret og i det offentlige rom.

Litteratur

Caroline Lunde, “FSAN tilbud til Gulf-veteraner”, http://www.mil.no/start/­article.­jhtml?articleID=170388. Utskrift 11. desember 2008

Torunn Laugen Haaland, Small Forces with a Global Outreach. Role Percep­tions in the Norwegian Armed Forces after the Cold War (Oslo: Unipub, 2008). 

Hanne Heen og Sigtona Halrynjo, Samliv i Forsvaret. En kvantitativ studie av forholdet mellom familie og arbeid i befalsfamilier, Arbeidsforsknings­insti­tuttet, rapport 5/2006.


[1] Mens denne teksten ble skrevet i desember 2008 opplyste Forsvarets sanitet at de at de hadde tatt kontakt med 549 veteraner fra den første Gulf-krigen for å undersøke om de hadde helsemessige problemer som ikke ble ivaretatt. Caroline Lunde, “FSAN tilbud til Gulf-veteraner”, http://www.mil.no­/start/article.­jhtml?­articleID=­170388. Utskrift 11. desember 2008. 

[2] Høringsnotat fra Forsvarsdepartementet. Om endringer i forsvarsper­sonel­loven. Tiltak rettet mot veteraner etter internasjonale operasjoner, juli 2008, s. 6.

[3] Siri Thoresen, Anne Lie Andreassen, Lars Weisæth, “Soldater og traumer”, Dagbladet, 16. april 2008.

[4] Den følgende fremstillingen er i hovedsak basert på min doktoravhandling: Torunn Laugen Haaland, Small Forces with a Global Outreach. Role Perceptions in the Norwegian Armed Forces after the Cold War (Oslo: Unipub, 2008).

[5] “Kjøling mottakelse for Kosmo i Somalia”, NTB tekst, 4. november 1993.

[6] Høringsnotat fra Forsvarsdepartementet. Om endringer i forsvarsper­so­nel­l­oven. Tiltak rettet mot veteraner etter internasjonale operasjoner, juli 2008, s. 11.

[7] Hanne Heen og Sigtona Halrynjo, Samliv i Forsvaret. En kvantitativ studie av forholdet mellom familie og arbeid i befalsfamilier, Arbeidsforsk­nings­instituttet, rapport 5/2006.

[8] Thorsen, Andreassen og Weisæth, ’Soldater og traumer’ http://www.dag­bladet.no­/kul­tur/2008/­04/­16/­532674.­html?pict...

[9] Tore Riise, ’ ”Skutt” av forsvarsministeren’, VG, 4. desember 2008.

PDF med originaludgaven af Militært Tidskrift hvor denne artikel er fra:

militaert_tidsskrift_138.aargang_nr.1_2009.pdf

Litteraturliste

Del: